Oppdatering på vårt liv med hund

[Malama]

som jeg skrev om i sommer, så var det altså en hund i familien som måtte omplasseres grunnet allergi, som flyttet inn til oss i juli.

Guttungen er glad i hunden, ikke det minste redd, koser og klapper henne gjerne. Og kommanderer med iver: Teppe sitt! uten at hun bryr seg nevneverdig om det... Han har med suksess med beskjeder som "fri" og "værsågod" (når han gir henne mat)
Mannen er glad for å ha hund i huset, om enn nok noe overveldet av ansvaret, selv om han visste om det, så kom det på toppen av en stresset periode, og samvittigheten gnager litt for de noe manglende fjellturene... Men hunden er heller ikke så ivrig for sånne turer.
Og jeg, vel jeg lufter da henne. Klapper og mater og sånn.

Og livet går sin gang.
Men vi fikk en mistanke om at noe var galt. En tur til dyrelegen ble til en tur til, og har landet på en diagnose. en diagnose hun ble utredet for med negativt utfall i fjor, antakelig for tidlig i forløpet til å få utslag, men nå er det klart. Hunden har Cushings. Så i dag skal vi på apoteket og hente medsinen som hun må gå på for resten av slitt liv. Dyrelegen skal vi nok bli godvenner med, etter først noen innledende kontroller skal vi deretter fortsette med kontroll hver tredje måned. For ever. (*)

Og dette er også forklaringen på hennes manglende fysiske iver. Så kanskje blir hun mer ivrig på fjellturer fremover, dersom medisinen fikser henne. Det skjer ifølge det jeg leser altså i rundt 80% av tilfellene, altså at medisinen gjør nytten.

Vi håper jo at hun blir bedre da, når hun får medisin. Også håper vi at denne allergitestingen vi skal få tatt på Knerten etterhvert (Legen har sendt henvisning, så det kommer vel et brev etterhvert) ikke viser at han reagerer på hund... (Jeg ba om å få testet det fordi jeg synes han klør mer nå enn han gjorde før hun kom...)

Jeg er nok mer på det nivået at jeg anser en hund som mer jobb enn glede, men det er fordi jeg virkelig aldri har ønsket meg en. De to andre i familien har mer av gleden. Men de er helt greit, jeg har jo glede av å se at de har glede av det. og kanskje sniker det seg på meg også etterhvert, hvem vet?

(*) Litt småkjipt kanskje at den forsikringen svigerfar har på hunden er begrenset opp til hundens verdi, eller noe sånn. Og verdien på en 7 år gammel hund er ikke allverdens, jeg mistenker at dyrelegen hver 3. måned passerer dette... Men man får vel ikke tegnet en ny forsking på en 7 år gammel hund med en kronisk diagnose...