Maria Amelie-saken - hva tenker dere om pågripelsen?

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av SiriP, her.

Eg føler at denne saka (ikkje nødvendigvis på FP, men generelt blandt folk) har meir og meir vridd seg mot "kva verd har ein som menneske". Det at Maria Amelie skal få bli fordi ho har utdanning, men ein "slubbert på trygd" skal ut. Det kan ikkje bli slik at Noreg kun skal ta imot personar som er fagleg sterke, eller som utpeikar seg på nokre områder. Ein treng mangfold for eit sunt samfunn.

Det er jo i tråd med for eksempel norsk flyktningepolitikk å plukke ressurssterke personer som skal få lov til å komme hit. De 1000 kvoteflyktningene Norge tar imot etter forpliktelsen i FN's flyktningekommisjon er håndplukket etter lange intervjuer og nøye vurderinger. Jeg sier ikke at det er en positiv ting altså, bare konstaterer at innvandringspolitikken fungerer sånn på andre områder.

Hvis hun får oppholdstillatelse på bakgrunn av en av jobbene hun er tilbudt (noe som er høyst tvilsomt), så er det et resultat av at da gjelder andre regler enn de hun blir kastet ut etter nå. Og de siste avisartiklene levner relativt liten tvil om at hun hvert øyeblikk befinner seg på et fly til Russland.

Ellers er jeg veldig enig med Maverick i at argumentet om alle de andre som har det fælt og som kastes ut er temmelig nytteløst. Maria Amelies sin sak setter fokus på en gruppe som behandles uverdig og det er fantastisk for henne og andre i hennes situasjon om hun oppnår noe med å ha vært så åpen som hun har. Det finnes mange mennesker i Norge som legger store deler av livet sitt i engasjement for flyktninger, og som sikkert gjerne skulle sett tusener av mennesker i demonstrasjon både støtt og stadig, men det er nå en gang slik at pressens og befolkningens oppmerksomhet ikke er like lett å vekke for alle. Dette har med følelser å gjøre, og hvor uverdig det enn er, så vekkes følelsene lettest når det skjer noe fælt med dem som ligner oss.

Jeg må også bare nevne at det er mange fantastiske mennesker der ute som gjør en kjempeinnsats for andre Maria Amelier, for enslige mindreårige asylsøkere og for mange andre grupper asylsøkere og flyktninger. Det er bare så synd at når man møter en vegg av urettferdighet og motgang i sak etter sak så er det grenser for hvor lenge man orker å engasjere seg. Jeg vet om flere som har gått på en smell og måttet gi opp engasjementet for å kunne leve sitt eget liv på en forsvarlig måte. Det koster dyrt å knytte seg til faktiske mennesker, bli glad i dem og så oppleve den enorme bekymringen og sorgen når de må reise. All ære til de menneskene som driver med dette i år etter år.