Er det for lett å slippe unna med omsorgssvikt?

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Brutus_, her.

Jeg tenkte mer på at det nok er mange familier som hadde kvalifisert for objektiv omsorgssvikt, men der barna likevel får med seg MYE mer verdifull ballast enn barn som lever i trygge rammer, men med opplagt intellektuell ressurssvekkelse. Cornelius Vreesvik sin sønn reiser nå rundt med Hank fra Helvete og opptrer med farens sanger. Men oppveksten hans har vel vært preget av mer rusrelatert familieproblematikk enn hva som er grensa for inngripen fra barnevernmyndighetene i Norden i dag. Bare ett eksempel.

Hm. Jeg er ikke så sikker på om jeg er helt enig. Det er jo mange grader av "inngripen" eller tiltak. Omsorgsovertakelse er ikke alltid best eller riktig. Kanskje kunne barndommen som du omtaler fått mer "påfyll" av de gode, trygge rammene uten at barnet gikk glipp av de positive sidene som allerede var der?

Noen ganger tenker jeg at tanken om at barn mye lettere bare skal flyttes vekk og ut av familien ikke nødvendigvis er løsningen på alt alltid. Et barn eller en forelder er jo ikke bare to komponenter som kan plukkes fra hverandre og settes sammen med erstatninger helt uten videre. Det er mennesker, det er familie, det er tilknytning og mye mer. At det i noen tilfeller er nødvendig å bryte opp familiebånd er åpenbart. Men jeg håper man aldri slutter å se verdien av de båndene som er der for flesteparten. Og at man aldri undervurderer traumet atskillelse kan medføre.

Omsorgsovertakelse er viktig og riktig i noen tilfeller. Og når det er det bør det helst komme før for store skader er skjedd. Men jeg håper jo at man i iveren etter raskere hjelp for disse barna ikke glemmer at det også er gode grunner for at man i utgangspunktet heller vil styrke det hjemmet barnet bor i med den familien barnet har.

Det må uansett være en forferdelig vanskelig jobb å vite når man skal sette strek og vurdere alternativet omsorgsovertakelse som bedre. Eller kanskje ikke? Jeg vet ikke. De jeg vet om som har hatt befatning med barnevernet har stort sett vært folk i situasjoner der omsorgsovertakelse ville ha vært ganske malplassert. Det har gjerne vært folk som har trengt hjelp av den typen vi andre gjerne har innbakt i eget nettverk/familie. Eller det har vært folk bosatt i kommuner der enkelte tiltak rettet mot funksjonshemmede barn gikk over barnevernets budsjett.

En av de (mer alvorlige tilfellene i min bok) jeg har pratet med var leieboer hos oss da jeg vokste opp. Det var mye krangling med ekskjæresten, noe fyll og en god del skriking til kolikkbabyen om at h*n skulle holde kjeft. Mamma sendte bekymringsmelding. Jeg traff på damen en del år senere og hun hadde bare godt å si om både mamma og barnevernet. Riktig hjelp til riktig tid var avgjørende for korrigering av kursen og at resten av barndommen til babyen ble ok.

De fleste andre jeg har pratet med har jeg gjerne truffet på i forbindelse med mitt eget barns diagnose. Og da har det rett og slett vært snakk om at kommuner organiserer hjelpen forskjellig. Tiltak vi hadde gjennom "avdeling for funksjonshemmede", hadde de gjennom forebyggende barnevern. Og de var helt normalt oppegående foreldre. Og gode nok til å ikke la etatens navn være til hinder for riktige tiltak rundt barnet sitt.