Kalla fakta og gastric bypass

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg har igrunnen aldri fått noe tilfredsstillende svar på hva ved å operere magen forårsaker at hodet endres radikalt og over tid. Om det bare var at vekten forsvinner og da går det fint, så burde jo de som greier å gå ned i vekt ikke ende med å legge på seg igjen etter en stund. Jeg ser bare ikke hva denne operasjonen gjør som gjør det mer sannsynlig å ikke selvsabotere etter å ha tatt den.

Jeg vet ikke om det er tilfredsstillende nok, men for min del så handlet mye av overspisingen om vekten, og motsatt. En ond sirkel. Det begynte jo ikke sånn, jeg var jo slank før, men jo mer jeg la på meg, jo verre ble psyken min og jeg følte meg som en helt annen person jeg ikke kjente igjen. Da jeg begynte å bli virkelig stor, ville jeg ikke engang gå ut av huset om jeg ikke måtte, jeg slet virkelig psykisk pga. utseendet og de fysiske påkjenningene av å være så stor. Men psyken var verst, jeg slet med selvmordsstanker hver dag hele uka og når jeg måtte folk jeg ikke hadde sett på lenge, gråt jeg alltid da jeg hadde sagt hei fordi jeg "visste" hva de tenkte. Dette er jo heldigvis ikke standard-tanker hos alle overvektige, så psyken min var altså helt på bånn.
Jeg klarte jo å gå ned mange kg på egenhånd, flere ganger. Men det føltes som et nederlag at minus 10-15 kg ikke viste noe sted og ikke føltes på bukser eller noe som helst. Jeg mistet motet og savnet maten (kompisen gjennom tykt og tynt) osv, og jeg la på meg igjen, gikk tilbake i det gamle velkjente sporet fordi det var enklest.

Da jeg ble operert kunne jeg ikke gå tilbake, da var jeg "tvunget" til å bare fortsette å gå ned til tross for om jeg hadde mistet motet underveis. Det tar som regel laaang tid før man kan "overspise" etter en operasjon, så man har god tid på seg til å venne seg til det nye livet, men jeg skal ikke stikke under en stol at jeg ikke kan si meg 100 % fri fra overspising altså. Jeg tenker fremdeles mye på mat, jeg elsker mat og jeg liker å spise mye, jeg er veldig opptatt av mat. Men mye for meg nå er noe helt annet enn mye for meg for 4-5 år siden. Mengdene kan aldri komme opp i det de var før, men jeg kan jo fordele maten over hele dagen og sånn sett få i meg mye.

Men det jeg egentlig skulle skrive her, var altså at psyken min er blitt i hvert fall 80 % bedre pga. vektnedgangen. Jeg har fått meg selv tilbake, jeg er mye mer utadvent og tør å bli med på ting jeg aldri turte å bli med på før. Jeg trenger ikke lenger å grue meg til flyturer pga. trange seter, trange kinoseter, karuseller (jeg hadde en aldeles jævlig opplevelse på Tusenfryd som sterkt overvektig, jeg griner nesten bare jeg tenker på det), jeg liker speilbildet mitt nå og føler meg lett i kroppen og kan løpe og hoppe og danse med ungene og elsker det. Så klart psyken er blitt mye bedre rett og slett fordi jeg er tynnere, det er det absolutt ingen tvil om. Men jeg kan ikke si at det hadde vært sånn om jeg alltid hadde vært overvektig altså. Folk er forskjellige.