Når maten spyttes ut og man sier æsj

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Jeg må si jeg sperret øynene opp da jeg leste innlegget ditt, oslo78. Mener du virkelig at jenta di fra hun var tre år gammel har hatt noen som helst forståelse for hva tid betyr, og ikke minst hva tid betyr for andre? At hun forstår at du bruker masse tid på å lage middag? Og at hun er oppriktig takknemlig for at du bruker den tiden på å lage middag? Hun er ikke oppriktig takknmelig for at jeg bruker så mye tid på å lage middag, men hun er takknemlig for at jeg lager god mat til dem - og variert mat til dem. Hun har vært tidlig ute med språk og har helt fra hun var tre år gammel sagt "takk for at du lager så god mat til oss, mamma" uten at vi har sagt noe om at det er hyggelig å si. Om hun ikke hadde vært den typen, hadde det selvsagt vært helt greit. Men som femåring ville vi uansett forventet at hun klarte å oppføre seg hyggelig ved bordet av respekt både for den som hadde laget middagen og fordi det bidrar til en hyggelig stemning rundt middagsbordet som, ihvertfall hos oss, er "høydepunktet" på dagen hvor vi alle er samlet og forteller om hvordan dagen har vært og hører om triste ting og glade ting og generelt føler oss som en samlet gjeng.

Jo mer jeg tenker på dette, jo mer forstår jeg at dette koker ned til følgende: Hva mener du egentlig med "respekt", og er det nødvendig å ha denne respekten? Respekt for meg er en anerkjennelse av hverandre som mennesker og empati i forhold til at handlinger vi gjør påvirker andre. Jeg har masse respekt for barna mine. Jeg regner dem som like viktige i familien som oss voksne og prøver alt jeg kan å behandle dem på en god måte. Når det glipper, er jeg opptatt av at jeg skal be ordentlig om unnskyldning og forklare hvorfor jeg oppførte meg galt. Det samme gjør barna mine. Likevel har vi forskjellige roller, og noen ganger gjør det at vi voksne legger lista for hva som er greit. Oppførsel rundt middagsbordet er det vi som har laget reglene for, og jeg forventer at de har respekt for disse reglene - akkurat som de skal ha respekt for trafikkregler, respekt for lærerens regler på skolen, respekt for det de voksne sier i barnehagen, osv. Jeg liker å diskutere med barna mine og synes det er fint når de tar opp ting de synes er dumt og ønsker ikke å være en diktator, men tross alt er det jeg som vet hva som forventes av dem i det øvrige samfunnet - så alt de reagerer på kan de ikke få gjennomslag for Når vi har snakket om det og jeg eventuelt har sagt at dette kan vi dessverre ikke endre på, så forventer jeg respekt for at det er regelen.

Selv var jeg et særs kresent barn, og middagene hjemme hos oss var en kamp. Det ble selvsagt ikke noe bedre av at jeg hadde en lillebror som spurte "Liker vi dette, Lille meg?", og jeg svarte "NEI!". Selvsagt ikke. Og, nei, jeg hadde ingen respekt for min mor som lagde maten. Og hvorfor skulle jeg egentlig det? Jeg har i ettertid forstått at jeg var et barn som for det første smakte veldig mange smaker og smakte dem veldig sterkt. Og i tillegg var jeg ekstremt følsom for varme. For eksempel måtte jeg ofte vente veldig veldig lenge før risengrynsgrøten ble kald nok til at jeg klarte å spise den. Mens å spise den rett fra kjøleskapet var himmelen for meg. Var jeg respektløs som ikke bare spiste maten, men gjorde opprør ved å nekte?

Jeg var også et kresent barn og synes det er helt greit å ikke like ting. Jeg synes ikke det er greit å spytte maten utover bordet og si æsj. Storebror brekker seg for eksempel av tomatsaus (det begynner å bli bedre nå), og jeg har aldri gjort noe nummer ut av det. Å plutselig ikke like gulrøtter når man har likt det i fem år, er derimot ikke greit. Da sier jeg at de må ta en bit og så får de avgjøre etter en biten om de har lyst til å spise mer. De har som regel det.

Hvis jeg lager middag som husets barn og tenåringer ikke ønsker seg, hvem er det da som er respektløs? Jeg syns det er noe å i det minste tenke gjennom, kanskje særlig om man har barn/tenåringer som ikke er spesielt glad i varm middag, men heller foretrekker brødskive. Slik var jeg, og jeg fikk ikke mye respekt for akkurat den holdningen.

Siden vi er fem i familien med forskjellige preferanser, må det nødvendigvis bli mat noen av oss ikke er så glad i av og til. Jeg synes det er viktig å spise middag fordi det gir variasjon i kostholdet, så jeg serverer ikke brødskiver Hvis du ønsker å gjøre det, er jo det helt opp til deg, men hos meg forventes man å spise noe av det som er på bordet til middag. Nå er det ikke noe særlig problem siden de alle er veldig glade i grønnsaker, det kan godt hende jeg hadde svelget den kamelen om det hadde vært noe stort problem.

Til slutt, for å komme curling-anklager i forkjøpet, så er jeg krystallklar i forhold til tenåringene på at om de på et generelt grunnlag ikke gidder spise den middagen jeg lager, så får de gi meg beskjed. Så skal jeg rett og slett slutte å beregne porsjon til dem. Jeg ønsker ikke å kaste mat, så enten er de med og spiser sin andel, eller så er de ikke med.

Hørtes lurt ut.

Har svart inni quoten.