Synd på meg som ikke tror på gud?

[Skilpadda]

Jeg synes ikke det er synd på meg for at jeg ikke er religiøs, og jeg synes ikke synd på folk for at de er religiøse (med mindre de selv opplever det som vanskelig, selvsagt, men da er det vanskene jeg synes synd på dem for). Jeg kan derimot, som Olympia, føle at det er synd på folk som har det jeg opplever som en forstokket og begrenset/begrensende forståelse for det jeg opplever som viktig kultur. (Om det er nedlatende eller ikke, er forsåvidt irrelevant for hva jeg føler om saken.) Jeg synes synd på dem fordi det høres fryktelig ut for meg om jeg skulle mistet den evnen/interessen selv, fordi den er så viktig for meg. Det er ikke "viktig" for meg å ikke være religiøs, og tanken på å være religiøs står ikke for meg som skremmende på noen måte, eller "verre" enn slik min verden er nå. Bare ganske annerledes. (Litt fjern sammenligning, kanskje, men: jeg synes ikke synd på folk som er homofile, selv om jeg selv er lykkelig heterofil, mens jeg synes synd på folk som ikke har interesse for sex i det hele tatt, for det synes jeg høres trist ut.)