Synd på meg som ikke tror på gud?

[Skilpadda]

Jeg synes ikke det er synd på meg for at jeg ikke er religiøs, og jeg synes ikke synd på folk for at de er religiøse (med mindre de selv opplever det som vanskelig, selvsagt, men da er det vanskene jeg synes synd på dem for). Jeg kan derimot, som Olympia, føle at det er synd på folk som har det jeg opplever som en forstokket og begrenset/begrensende forståelse for det jeg opplever som viktig kultur. (Om det er nedlatende eller ikke, er forsåvidt irrelevant for hva jeg føler om saken.) Jeg synes synd på dem fordi det høres fryktelig ut for meg om jeg skulle mistet den evnen/interessen selv, fordi den er så viktig for meg. Det er ikke "viktig" for meg å ikke være religiøs, og tanken på å være religiøs står ikke for meg som skremmende på noen måte, eller "verre" enn slik min verden er nå. Bare ganske annerledes. (Litt fjern sammenligning, kanskje, men: jeg synes ikke synd på folk som er homofile, selv om jeg selv er lykkelig heterofil, mens jeg synes synd på folk som ikke har interesse for sex i det hele tatt, for det synes jeg høres trist ut.)

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Det å ha evne til å sette seg inn i den andres situasjon er litt annerledes enn å sette seg inn i alle mulige menneskers lidenskaper/tro/interesser.

Det synes jeg ikke nødvendigvis. Det er to sider av samme sak.

[Che]

Jeg synes ikke det er noe å ta på vei for reaksjonen du fikk. Klart de tar litt på vei om de føler du har forkastet troen din! (Nå vet jeg jo ikke om du noen gang har trodd heller) - For dem er det jo, som Olympia sier; det viktigste og beste - og de ønsker jo at alle skal tro på det samme. Det er selvfølgelig en utopi, men likevel.

Selv tror jeg på Gud, men har ingen problemer med å forstå at andre ikke gjør det - Jeg tviler like mye som jeg tror, tross alt.

[Chanett]

Jeg hadde nok ikke fortalt at vi hadde meldt oss ut av statskirken. Det de ikke vet har de ikke vondt av.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Det synes jeg ikke nødvendigvis. Det er to sider av samme sak.

Det kan være to sider av samme sak.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

Jeg synes ikke det er noe å ta på vei for reaksjonen du fikk. Klart de tar litt på vei om de føler du har forkastet troen din! (Nå vet jeg jo ikke om du noen gang har trodd heller) - For dem er det jo, som Olympia sier; det viktigste og beste - og de ønsker jo at alle skal tro på det samme. Det er selvfølgelig en utopi, men likevel.

Selv tror jeg på Gud, men har ingen problemer med å forstå at andre ikke gjør det - Jeg tviler like mye som jeg tror, tross alt.

Jeg blir alltid like forundret når noen forteller andre at de reagerer feil. For det er faktisk det du gjør. DU syns ikke det er noe på ta på vei for. JEG syns det er krenkende og nedlatende å møte deres reaksjon på min manglende tro. Jeg har opplevd mye fælt i guds navn, og det blir helt feil for meg å tro på en gud som tillater slikt. Jeg har aldri hatt noen tro, den ble tvunget på meg.

[Che]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Jeg blir alltid like forundret når noen forteller andre at de reagerer feil. For det er faktisk det du gjør. DU syns ikke det er noe på ta på vei for. JEG syns det er krenkende og nedlatende å møte deres reaksjon på min manglende tro. Jeg har opplevd mye fælt i guds navn, og det blir helt feil for meg å tro på en gud som tillater slikt. Jeg har aldri hatt noen tro, den ble tvunget på meg.

Hadde ingen intensjoner om å mene at du reagerer feil - en reakjson er en reaksjon. Det jeg forsøkte å si var vel heller det at det å fortelle i nær familie at man har tatt et klart standpunkt mot deres tro hsom oftest fører til reaksjoner. Å utbasunere det til deg var kanskje unødvendig, men selv om de ikke hadde gjort det, så har du jo endt opp som diskusjonstema...

Men jeg regner med at du ikke ble overrasket over reaksjonen du fikk heller?

[Inagh]

Jeg syns det er synd på folk som overhodet ikke klarer å respektere andre menneskers valg av lisvssyn, jeg -
det være seg en religion eller mangel på religion.

[Filifjonka]

Jeg hadde aldri giddet å ta opp utmelding av statskirken med gamle religiøse besteforeldre, det er ihvertfall helt sikkert.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Jeg hadde aldri giddet å ta opp utmelding av statskirken med gamle religiøse besteforeldre, det er ihvertfall helt sikkert.

Ikke jeg heller. Men helten poppet det ut, helt uten forvarsel, egentlig. Det plager ikke ham hva andre syns om slikt, og han blir heller aldri fornærmet. TOTALT ulik meg.

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

... jeg tenker litt Safran og jeg håper det er greit at jeg spør.

Hvordan tror du de hadde reagert dersom du hadde fortalt at du trodde på Gud, men på en totalt annerledes måte enn dem? Altså at du hadde hatt et helt totalt annerledes gudsbilde enn dem.
Hadde de synes like synd på deg da tror du?

Det er selvsagt helt greit at du spør, og jeg tror ikke de hadde syntes det var ille, så lenge jeg hadde en tro på gud. De spurte nemlig om det, formulerte seg omtrent slik: Men du tror vel på en gud? En høyere makt? Dette var etter at jeg hadde sagt at jeg ikke var kristen, og ikke trodde på gud.

[safran]

Forresten, Maximillia - jeg ante ikke at de var religiøse. Det er noe vi aldri har snakket om tidligere.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

Hadde ingen intensjoner om å mene at du reagerer feil - en reakjson er en reaksjon. Det jeg forsøkte å si var vel heller det at det å fortelle i nær familie at man har tatt et klart standpunkt mot deres tro hsom oftest fører til reaksjoner. Å utbasunere det til deg var kanskje unødvendig, men selv om de ikke hadde gjort det, så har du jo endt opp som diskusjonstema...

Men jeg regner med at du ikke ble overrasket over reaksjonen du fikk heller?

Jeg visste ikke at de var religiøse. Helten ble også veldig overrasket over at morfaren benektet Darwin.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Men denne høyere makten måtte ikke være Allah regner jeg med?

Så langt kom vi ikke, men jeg regner ikke med det. Disse muslimene var jo helt forferdelige, må vite.

[Che]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Jeg visste ikke at de var religiøse. Helten ble også veldig overrasket over at morfaren benektet Darwin.

Å?...Nå er jeg trøtt, for da ble det hele veldig komisk - og da er det ikke så rart at du ble overrasket over deres reaksjon....Nesten så det er litt synd på dem som faktisk tror på Gud og ikke har greid å fortelle det til noen - før det viser seg at de synes synd på dem som ikke tror *går og legger seg*

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

Å?...Nå er jeg trøtt, for da ble det hele veldig komisk - og da er det ikke så rart at du ble overrasket over deres reaksjon....Nesten så det er litt synd på dem som faktisk tror på Gud og ikke har greid å fortelle det til noen - før det viser seg at de synes synd på dem som ikke tror *går og legger seg*

Ja, det er egentlig litt komisk. Når jeg kjenner etter, bak frustrasjonen.

[Vimsen]

Det kan da aldri og ikke under noen omstendigheter gå an å si at det er synd på safran.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Vimsen, her.

Det kan da aldri og ikke under noen omstendigheter gå an å si at det er synd på safran.

Nei, kan det vel?

[kie]

Jeg kan ha forståelse for at noen tenker at det er synd andre går glipp av noe som man selv oppfatter som verdifullt og viktig. Rett og slett fordi de ønsker at også andre skal få oppleve "det beste".

Men det er en verden av forskjell på det og å være fordomsfull og nedlatende.

[Heidi]

Jeg synes at folk skal få ha sin religion og ikketro for seg selv, uten at andre må prakke på deg med sin bedrevitenskap.
Tanten min er prest, og onkel er troende. Mamma er oppdratt med et kristent syn, men synes mye er overdrevent. Jeg er en ikke-troende, og oppdratt til å dra egne konklusjoner. Tanten min aksepterer dette fullstendig, og vi deler ulike syn på livet uten å måtte preke om hvem som lever best. Hun synes faktisk at det er spennende at ikke alle er like, og støtter bl.a de homofile helt ut.

Men for å gi et eksempel;

Min mor så seg lei av Jehovas vitner forleden, ikke at hun ikke aksepterer deres tro, men måten de absolutt skal frelse andre på.
Vel, de ringte på og hun spurte pent om de ikke var Jehovas? Joda, de kom for å frelse, gi fra seg bøker og alt det vanlige som Jehovas gjør. Så utbrøt min mor; "Nei, vi er ikke interesserte. Vi er nemlig muslimer."
Det funket faktisk. De pakket sakene sine og gikk. Mistet helt munn og mæle.
Jeg tror ikke de helt visste hvordan de skulle kunne omvende en muslim. Hadde hun sagt at hun var kristen, vet jeg de aldri hadde gitt seg.


Forresten... Mormonere er kjekke.

[Fibi]

Jeg er ikke kristen, og har vel egentlig ingen tro. Men om jeg MÅTTE velge en religion og forholde meg til, så hadde jeg valgt Wicca/Paganisme. Jeg har, uten å være bevist på det, fulgt deres "regler" så og si hele mitt liv. Jeg tror på det gode og onde i mennesket, på vår makt over naturen, og dens makt over oss. I mine øyne er djevelen et bilde på det onde i oss, og ikke en egen "person". Noen Gud har jeg ikke, men i Wicca er det månen og solen som er guden og gudinnen. (Se bare hvilken kraft de har på jorden.)

Jeg syns ikke synd på de som ikke tror, og jeg synes heller ikke synd på de som gjør det.

Da jeg var yngre ønsket jeg meget sterkt å "høre til" et sted, så jeg utforsket diverse religioner, menigheter og trosretninger, men ingen stemte for meg. Bortsett fra Wicca. (Det går an å være ikke-praktiserende der også. ) Jeg klarte bare ikke tro på Gud, selv om jeg gjerne ville. På en måte er jeg litt misunnelig på min kristne venninne. Jeg ser hvilken støtte hun har i sin tro, og jeg ser at det er en stor trøst for henne, et fast holdepunkt i livet. Men jeg klarer bare ikke tro selv. Men det er da ikke synd på meg?