Treningseffekt gåturer vs joggeturer

Lhi-My · 12-08-12, 21:55

Jeg har lenge hatt som mål at jeg skal klare å jogge litt etter hvert. I dag har jeg gått en lang fjelltur (1 drøy mil i til dels svært bratt terreng) sammen med blant annet en venn som er fysioterapeut. Jeg snakket litt med ham om dette med trening, mål, metoder osv. Mitt mål er ikke å forbrenne flest mulig kalorier eller å gå ned i vekt. Målet mitt er å bli i bedre fysisk form. Med det mener jeg at jeg ønsker å bli sterkere og mer utholdende både på tur og i hverdagslivet forøvrig. Samtidig er helsegevinsten viktig for meg. Jeg tok vektoperasjonen min nesten utelukkende for å få bedre helse og øke sjansene mine til å leve lenger enn min mor (som ble 52 år) og min far som ble pleietrengende som 69 åring og som døde 74 år gammel. Jeg har en massiv familiehistorie på begge sider med hjerte-kar-sykdom, så derfor har vektnedgang og trening som hovedformål å minske risikoen for at dette også skal ramme meg.

Dette er altså også bakgrunnen for at jeg nå trener ganske fast. Jeg er nå 60 kg lettere enn hva jeg var før operasjonen i mars 2011, men jeg føler meg likevel ganske tung i kroppen når jeg forsøker å jogge. Denne følelsen er ikke der når jeg går raskt. Jeg har en BMI på ca 31 nå, og er nok i utgangspunktet tungbygd. Jeg bruker str 42 i klær og er 160 cm høy. Jeg føler meg i ganske ok form og har ingen problemer med å holde et rimelig høyt tempo på lange turer selv i bratt terreng.

Fysioterapeuten sa i dag at jeg burde droppe målet om å jogge. Han mente jeg ville ha like stor treningseffekt av gåturer i høyt gåtempo (gjerne med staver) som av joggeturer i lavt joggetempo. Jeg vil jo ikke klare å jogge 10 km på lenge, lenge, men jeg klarer fint å gå en tur i krevende terreng på lenger enn 10 km. Dermed mente han at jeg nå ville ha større treningseffekt av å gå enn av å jogge. Samtidig vil jo belastningen på kroppen, spesielt knærne, være langt mindre.

Jeg innrømmer glatt at jeg føler at de som jogger er sprekere enn meg som går, selv om jeg kanskje går ganske mye lenger. Men har min fysioterapeutvenn rett i at treningseffekten på en skikkelig gåtur med staver og høyt tempe er like bra som på en joggetur i lett tempo?

Jeg går så fort jeg klarer og går som regel med staver. I kupert terreng går jeg ca 6 km/t, på flat asfaltert vei kanskje bittelitt fortere. Jeg klarer ikke, selv i bratt terreng, å gå så fort at jeg blir virkelig andpusten, men fysioterapeuten mente at dette ikke nødvendigvis var noe mål på om jeg hadde god nok effekt av treninga eller ikke. Det fant jeg først ut hvis jeg sjekket puls, mente han. Stemmer dette? Jeg har aldri sjekket pulsen min på tur og har ingen anelse om hvordan den ligger an. Jeg kjenner jeg jo at jeg blir både sliten og skikkelig varm, men jeg blir altså ikke andpusten.

Samme kompis var forøvrig imponert over formen min i dag. Det var forresten jeg også, det er første gang jeg har kunnet følge fire gjennomtrente venner på topptur uten å føle at jeg enten sinker tempoet eller omtrent er døden nær av anstrengelse. I dag gikk vi langt, fort og i bratt terreng og jeg hadde, til min store overraskelse, ingen problemer med å snakke samtidig. Det har aldri skjedd før.

12-08-12, 21:55	#1
Lhi-My Bør lage seg en tittel selv Medlem siden: Mar 2009 Innlegg: 5.163	Treningseffekt gåturer vs joggeturer Jeg har lenge hatt som mål at jeg skal klare å jogge litt etter hvert. I dag har jeg gått en lang fjelltur (1 drøy mil i til dels svært bratt terreng) sammen med blant annet en venn som er fysioterapeut. Jeg snakket litt med ham om dette med trening, mål, metoder osv. Mitt mål er ikke å forbrenne flest mulig kalorier eller å gå ned i vekt. Målet mitt er å bli i bedre fysisk form. Med det mener jeg at jeg ønsker å bli sterkere og mer utholdende både på tur og i hverdagslivet forøvrig. Samtidig er helsegevinsten viktig for meg. Jeg tok vektoperasjonen min nesten utelukkende for å få bedre helse og øke sjansene mine til å leve lenger enn min mor (som ble 52 år) og min far som ble pleietrengende som 69 åring og som døde 74 år gammel. Jeg har en massiv familiehistorie på begge sider med hjerte-kar-sykdom, så derfor har vektnedgang og trening som hovedformål å minske risikoen for at dette også skal ramme meg. Dette er altså også bakgrunnen for at jeg nå trener ganske fast. Jeg er nå 60 kg lettere enn hva jeg var før operasjonen i mars 2011, men jeg føler meg likevel ganske tung i kroppen når jeg forsøker å jogge. Denne følelsen er ikke der når jeg går raskt. Jeg har en BMI på ca 31 nå, og er nok i utgangspunktet tungbygd. Jeg bruker str 42 i klær og er 160 cm høy. Jeg føler meg i ganske ok form og har ingen problemer med å holde et rimelig høyt tempo på lange turer selv i bratt terreng. Fysioterapeuten sa i dag at jeg burde droppe målet om å jogge. Han mente jeg ville ha like stor treningseffekt av gåturer i høyt gåtempo (gjerne med staver) som av joggeturer i lavt joggetempo. Jeg vil jo ikke klare å jogge 10 km på lenge, lenge, men jeg klarer fint å gå en tur i krevende terreng på lenger enn 10 km. Dermed mente han at jeg nå ville ha større treningseffekt av å gå enn av å jogge. Samtidig vil jo belastningen på kroppen, spesielt knærne, være langt mindre. Jeg innrømmer glatt at jeg føler at de som jogger er sprekere enn meg som går, selv om jeg kanskje går ganske mye lenger. Men har min fysioterapeutvenn rett i at treningseffekten på en skikkelig gåtur med staver og høyt tempe er like bra som på en joggetur i lett tempo? Jeg går så fort jeg klarer og går som regel med staver. I kupert terreng går jeg ca 6 km/t, på flat asfaltert vei kanskje bittelitt fortere. Jeg klarer ikke, selv i bratt terreng, å gå så fort at jeg blir virkelig andpusten, men fysioterapeuten mente at dette ikke nødvendigvis var noe mål på om jeg hadde god nok effekt av treninga eller ikke. Det fant jeg først ut hvis jeg sjekket puls, mente han. Stemmer dette? Jeg har aldri sjekket pulsen min på tur og har ingen anelse om hvordan den ligger an. Jeg kjenner jeg jo at jeg blir både sliten og skikkelig varm, men jeg blir altså ikke andpusten. Samme kompis var forøvrig imponert over formen min i dag. Det var forresten jeg også, det er første gang jeg har kunnet følge fire gjennomtrente venner på topptur uten å føle at jeg enten sinker tempoet eller omtrent er døden nær av anstrengelse. I dag gikk vi langt, fort og i bratt terreng og jeg hadde, til min store overraskelse, ingen problemer med å snakke samtidig. Det har aldri skjedd før.