Å gå tomt for knær ...

[him]

Veldig interessant diskusjon å lese, kanskje spesielt med tanke på valget.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg har et par kollegaer som jeg ikke opererer uten å ha sett og snakket med pasienten selv, om det er de som har satt opp pasienten. Men jeg vet jo godt hvem som har godt skjønn og som jeg stoler på.

Jeg jobber ikke med helse, men kjenner meg godt igjen i denne. Det er ikke til å stikke under en stol at det finnes mennesker av alle slag, i alle bransjer, for meg er det slik at hvis jeg ikke er sikker på vurderingen som er gjort, så gjør jeg den om igjen. Og jeg har ikke så mange kollegare at jeg har noe problem med å holde oversikt, men dette passer selvfølgelig ikke inn i tankegangen at noen skal vurdere og noen skal utføre. Og når vi snakker om mennesker så tenker jeg at den som skal utføre blir veldig var på å sjekke opp, slik at dobbeltarbeid er uunngåelig.

Jeg tviler ikke på at det er potensiale for forbedringer i helsesektoren, men det er det i alle store organisasjoner. I min bransje er det mye størrelsen som er en faktor, størrelsen betyr at veldig mange må arbeide sammen, de må ha samarbeidsformer, kommunikasjon, en felles virkelighetsforståelse, personlige agendaer, terminologi viktige årsaker til at ting kan gå som sirup. Jeg gjetter på at dette også kan være problemer på et sykehus (og som man slipper unna i mindre komplekse virkeligheter .)