Å gå tomt for knær ...

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Det med kviskreleiken skjønner eg. Det er dumt å spore ein sakleg og seriøs diskusjon over på meg personleg, men i dette tilfellet var det veldig konkret. Eg skjønte forklaringa til fysioterapeuten. Då eg sa dette til fastlegen, nikka han, var einig i at dette var sannsynleg og sa eg skulle ta det opp med spesialisten (dette kom frå fysioterapeuten lenge etter at henvisninga frå fastlegen var sendt), medan spesialisten bare trakk på skuldrene og avviste heile problemstillinga med eit "Nå, ja". (Eg er ikkje på jakt etter sjeldne diagnoser altså, eg er bare interessert i å finne ut korleis eg skal få tilbake ein kropp som fungerer).

At det kun er henvisninga som er relevant i ei utredning høyrest litt merkeleg ut, med tanke på dei lange ventelistene. Mykje kan skje på fem-seks månadar, og når ny informasjon dukker opp i mellomtida, frå private aktørar er det jo rart at det ikkje blir tatt med i vurderinga.

Jeg synes det er vanskeligere å være objektiv i undersøkelsen dersom jeg har fått for klare hentydninger til hva det kan være, sånn er det med alle mennesker, vi er sjokkerende lite objektive. Når det gjelder muskel og skjelett så er det veldig sånn erfaringsmessig, hvor slakt kjennes egentlig det kneet ut? Hvor hardt endepunkt har egentlig korsbåndet?
Derfor liker jeg egentlig best å gjøre en uavhengig, objektiv undersøkelse og heller høre etterpå om det er på samme linje som fysioterapeut.

Det er mange ganger hvor pasient har vært helt fastlåst på hva det skal være også, for de har fått beskjed fra fysioterapeut, men så er det noe annet, fysioterapeuten har tatt feil. Og de kommer jo for at jeg skal gjøre en undersøkelse, så jeg må jo gjøre den akkurat like nøyaktig uansett for å ikke overse noe. Derfor er jeg alltid veldig interessert i hva pasienten har å si, og bare sånn passelig hva fysioterapeuten har å si før jeg er ferdig med min jobb. Da kan det være greit å høre om det er enighet eller ei.