Listhaugsaken

[Polyanna]

Jeg syns saken om Sylvia Listhaug og kundelisten hennes er veldig interessant. Det blir hele tiden sagt at hun "nekter å oppgi listen", men det pressen mener er at hun nekter å oppgi den til DEM. (Departementet har fått den og skal vurdere eventuell habilitet)

Hensynene som står mot hverandre er vel:
- At det har offentlighetens interesse hvem Listhaug har vært rådgiver for (og om hva), særlig siden hun kan ha gitt råd i saker som ligger nær saksområdet til departementet hun leder (landbruk vs Rema). Problemet er altså ikke AT hun har jobbet for Rema, men at man ikke får vite hva hun har gjort for dem (og eventuelt andre)
- At hun eller selskapet hennes har en konfodensialitetsavtale på det arbeidet hun har gjort. Slike avtaler er helt vanlige og helt nødvendige i næringslivet. Ofte er saker man jobber med børssensitive eller skal holdes hemmelige for konkurrenter, og hvis man som ekstern rådgiver ikke har troverdighet på at det som blir sagt i prosjektet ALDRI kommer ut, så vil man ikke kunne brukes som rådgiver rett og slett.

Jeg er rådgiver/konsulent selv og kommer fra en tradisjon med et veldig sterkt vern av kundekonfidensialitet. Nesten til det absurde - vi hadde ikke lov til å fortelle familien hvem vi jobbet med en gang, noe som kunne bli litt latterlig om man ukentlig reiste til et sted der det strengt tatt bare fantest EN aktuell kunde. Men det sitter i ryggmargen og jeg reagerer alltid med stor forundring på den RAKE motsetningen i politikk og organisasjonsliv, der et "STRENGT konfidensielt!"-merke på et dokument bare betyr "snik deg inn på toalettet i det minste, når du lekker dette til en journalist".

Nå finnes det 100 grunner til at jeg ikke skal være statsråd, men uansett så ser jeg at dersom det skal være krav om å dele kundelister, så vil en person som meg, med min yrkesbakgrunn, uansett aldri kunne bli det. For det vil være et grovt svik mot mine kunder og arbeidsgivere og den kontrakten vi har hatt, og ikke minst et direkte brudd på konfidensialitetserklæringene jeg har undertegnet. Og vi er jo mange med en sånn bakgrunn.

Men jeg ser klart dilemmaet og at det selvsagt vil ha offentlig interesse om for eksempel jeg skulle bli olje- og energiminister, å vite hvem jeg har jobbet for innen oljebransjen, og med hva.


Hva syns FP?

Og kan man legge til side akkurat hva man mener om Listhaug og se på det prinsippielle? Dere kan eventuelt ta for dere den hypotetiske problemstillingen med meg som olje- og energiminister i stedet, om det hjelper.