Vennegrupper - hva gjør en liksom?

[Observatøren]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg blir gretten og lei meg av sutring over at vennegrupper er djevelens verk. Ja, tenk så ille at man må bli kjent med foreldre i klassen ungene skal gå i, i kanskje 10 år. Bu-friggin-hu.

Som foreldre har man ansvar for at miljøet rundt barna er godt, og forskning viser at hvis foreldre kjenner hverandre er terskelen for å ta kontakt ved problemer lavere. I tillegg finnes det barn som slett ikke blir invitert hjem til andre hele tiden, enten fordi andre foreldre ikke syns det er verdt å gjøre, eller fordi egne foreldre ikke tar tak. Vi har hatt vennegruppe med barn som aldri, i løpet av sitt åtteårige liv, har vært på besøk hos andre.

Også mener man small talk med andre noen kvelder i året er djevelens verk? Da trenger man en justering av perspektivet sitt, ass.

Jeg synes ikke at vennegrupper er djevelens verk, men dessverre synes jeg det kan være masete når man er i en vennegruppe som ikke fungerer. Vi har hatt en runde som fungerte strålende, en som fungerte halvveis og en som ikke funker i det hele tatt. Man har begrenset med sanksjonsmuligheter og press på foreldre som ikke kan/vil/makter/ønsker å arrangere vennegruppe, men som selvsagt sender egne barn på det.

Det er kanskje noe av det jeg synes er mest vanskelig - barna vil gjerne ha vennegruppe, men foreldrene engasjerer seg ikke. Og som likemann kan man ikke gjøre annet enn å spørre om når det blir vennegruppe på ulike (mange!) måter, og så blir det forbigått i stillhet.

Men det er et hjertesukk fra min side.

De gangene vi har arrangert har vi hatt: frilek/ barneinitiert lekselesing (!), pizzabaking, laget perleskåler, men i hovedsak bare utforsking av barnerom og leilighet.