Forakten for de uføre (spinnoff?)

emm · 10-10-14, 13:50

Forakten for de uføre, heter en kronikk på NRK. (Den er ikke ny, så beklager om dette har vært oppe før)

Men tett på diskusjoner om sykefravær, samfunnets fordeling av knappe goder og ikke minst nytt forslag til statsbudsjett, gjør dette til diskusjonstema i mange foraer om dagen.

Hvordan ser vi på uføre, som gruppe?

Jeg innrømmer glatt at jeg lett kan gå i fellen og gå ned på individnivå, være mistenksom. Man kjenner noen, og med alderen faktisk en god del uføre. De er i min ytre krets, så hva vet jeg egentlig? Men utfra facebook osv, så er det lett å stigmatisere. Jeg tenker jeg ofte er lite raus, tenker mitt. Og dette er ikke noe jeg er stolt av, men jeg innrømmer det, og tror egentlig dessverre mange er som meg.

Også tar jeg dårlige tanker med meg inn i den store debatten; uføre som gruppe. Systemet. Men jeg er bevisst, og jobber med holdningen her.

Så hva tenker dere? Er uføre blitt den norske pariakasten? Hvordan skal man diskutere og finne løsninger på de utgiftene norske ytelser utgjør i dag, og som ikke er bærekraftig i morgen, uten å stigmatisere og tråkke på de som kanskje sliter nok allerede?

10-10-14, 13:50	#1
emm Men først, kaffe! Medlem siden: Sep 2006 Innlegg: 9.552	Forakten for de uføre (spinnoff?) Forakten for de uføre, heter en kronikk på NRK. (Den er ikke ny, så beklager om dette har vært oppe før) Men tett på diskusjoner om sykefravær, samfunnets fordeling av knappe goder og ikke minst nytt forslag til statsbudsjett, gjør dette til diskusjonstema i mange foraer om dagen. Hvordan ser vi på uføre, som gruppe? Jeg innrømmer glatt at jeg lett kan gå i fellen og gå ned på individnivå, være mistenksom. Man kjenner noen, og med alderen faktisk en god del uføre. De er i min ytre krets, så hva vet jeg egentlig? Men utfra facebook osv, så er det lett å stigmatisere. Jeg tenker jeg ofte er lite raus, tenker mitt. Og dette er ikke noe jeg er stolt av, men jeg innrømmer det, og tror egentlig dessverre mange er som meg. Også tar jeg dårlige tanker med meg inn i den store debatten; uføre som gruppe. Systemet. Men jeg er bevisst, og jobber med holdningen her. Så hva tenker dere? Er uføre blitt den norske pariakasten? Hvordan skal man diskutere og finne løsninger på de utgiftene norske ytelser utgjør i dag, og som ikke er bærekraftig i morgen, uten å stigmatisere og tråkke på de som kanskje sliter nok allerede?