Hvordan "slanke" en 13-åring?

[indie]

Opprinnelig lagt inn av guttemamma, her.

Altså, hvordan få han til å stoppe opp i vekt til han vokser? Han er ca 157 nå. Han plages av "pupper" og at buksene er trange i livet, litt "bilring". Altså vi snakker ikje om dette hjemme, men han nekter gå i bar overkropp og gruer seg til svømming osv.

Jeg ville startet her. Med å begynne å snakke om det. Det hjelper nok ikke på vekten, men det er viktig å ha et så lite skam- og tabubelagt forhold til kropp og vekt som mulig.

Jeg ville også snakket om veien videre, som flere andre er inne på. Vi har samme utfordringer, og har snakket endel om alt mulig innenfor temaet egentlig. Blant annet har vi fokusert litt på sult. Er man sulten som en fugl, hest, bjørn eller ulv? Hvor sulten skal man være før man aktivt går inn for å finne noe å spise (altså hvis det ikke er et måltid)? Hvordan tilpasse porsjonen ut i fra hvor sulten man er. Kjenne etter når man er mett, metthetsfølelsen kommer kanskje sakte, slik at det er lurt å ta pauser i måltidet. Vi har også snakket om matvarer, kalorier og sunne og mindre sunne kalorier. Alt er lov å spise, og ingenting er usunt i seg selv. Men sukker trenger man mindre av før det blir usunt enn grønnsaker. Her har vi brukt trafikklys-metafor. Rød mat (feks godteri) kan man spise bare litt av over en tidsperiode, gul mat (feks kjøtt, pasta) kan man spise mer av, og grønn mat (grønnsaker, bær) kan man alltid spise så mye man vil av. Passer alltid på å fremheve at vi trenger alle typer mat, men at det er den totale mengden i de tre kategoriene som er viktig. Driver ALDRI med kaloritelling eller lignende, men er litt nysgjerrig på fenomenet kalorier sammen med barnet. Forsker litt på det nærmest. Ser hvor stor mengden gulrøtter er i forhold til sjokolade om man skal ha 100 kalorier osv. Vi bruker ordet kalorier, men forklarer det som den energien eller strømmen som kroppen trenger for å fungere.

Vi har aldri snacks, godteri eller andre "snokematvarer" i hus, og jeg anbefaler dere å slutte med det og. Nå har ikke våre barn vært så veldig på å gå i skapene, så det er like gjerne for vår voksne sin del. I tillegg til unødvendige kalorier tror jeg at det er veldig lett å få et dårlig forhold til mat og kropp og vekt om man har god mat så lett tilgjengelig at det er vanskelig å unngå å bli fristet, samtidig som man vet man ikke burde. Da blir det en skamfull hemmelighet.

Vi har sluttet å sette kjelene på bordet, men legger heller maten direkte på tallerkenene før de settes på bordet. Det føltes rart å aktivt si nei til mer middag de første gangene vi gjorde det, men så lenge vi voksne også viser samme måtehold fungerer det helt fint. Vi begrenser også den totale mengden middag vi lager, slik at det gjerne er tomt når alle har fått det de trenger.

Vi bruker nok mer penger på mat enn gjennomsnittsfamilien, men vi synes det er viktig å sikre god tilgang på fristende bær og grønnsaker året rundt. Heller det enn frukt i matpakken.

Vi har diskutert problemstillingen med slekt, slik at det ikke er fullt frislipp hver gang det er besøk hos slektninger.

Jo eldre barnet blir, og din er jo allerede 13 år, jo flere situasjoner vil det jo finnes hvor barnet selv må passe på hva og hvor mye de spiser. Hvis man har et matglad barn som i tillegg er spesielt glad i godsaker, så er jo ikke det lett (det vet jeg i hvert fall selv av egen erfaring..). Derfor er det viktig for meg at mine barn har kunnskap om mat, aktivitet, kropp og helse, slik at de har en forutsetning for å kunne ta et godt valg de fleste ganger. Samtidig prøver vi å bygge opp samtaler om temaet slik at det aldri blir sett på som noe skamfullt eller forferdelig om man velger det usunne alternativet. Jeg tror det er lettere å ta det sunne alternativet neste gang om man har mindre negative følelser knyttet til mat eller aktivitet. Så prøver dermed å være en motvekt til samfunnets undertone av "du er overvektig fordi du har lite viljestyrke", samtidig som vi jobber konkret med å sørge for riktig mengde og riktig valg av mat. Utrolig vanskelig balansegang, så håper vi får det til litt i hvert fall.

Det er klart at fysisk aktivitet i det daglige også er viktig. Din sykler jo mange kilometer per dag, det er bra, men også enig med Røverdatter i at så mye som mulig påtvunget hverdagsaktivitet er bra. Samtidig så tror jeg at for barn som har flere av faktorene som Polyanna ramser opp (som jeg for øvrig er helt enig i), så innebærer det at man er nødt til å ta tak i både kosthold og aktivitetsnivå. Det holder ikke å bare ta tak i aktivitetsnivå. Dessverre er det mye mer tabubelagt. Jeg ser stadig oftere barn som er ute å jogger sammen med foreldrene sine. Jeg reagerer ikke på det, og det tror jeg ikke mange andre gjør heller. Hvis man derimot begrenser mengden mat et barn får lov til å spise i en setting hvor det er andre til stede, så er det noe som blir lagt mye mer merke til. Men da er det viktig at hele familien er med på det samme (til å si nei takk hvis de deler ut gratis boller på senteret for eksempel).

Dette ble veldig langt, men har som sagt erfaring og har vært frustrert over at det finnes lite konstruktiv informasjon rundt på nettet om hvordan man tar slike samtaler og setter i gang tiltak i praksis. Det er vel delvis fordi man er redd for at foreldre skal misbruke informasjonen og slanke sine barn, eller overføre sine egne spiseforstyrrelser til barna. Men samtidig er dette mange barn og foreldre en helt reell problemstilling, og det samtidig som man nesten ikke kan diskutere det med noen som helst utenom helsepersonell, fordi det er så tabubelagt. Ja, vil tro at det ikke alltid er gode svar å få av helsepersonell heller, dessverre. Setter derfor pris på at du skriver dette på åpent forum, slik at kanskje andre kan få glede av svarene du får også.