Var redd for pappa

[MsM]

Opprinnelig lagt inn av Bequita, her.

Faren min fikk juling på en fast dag i uka, uten grunn overhodet. I den tidens England (på landet), var det sånn mange oppdro barna. Skrekk og gru. Det er jammen godt verden på enkelte områder i hvertfall går fremover, ja!

Hva i all verden var meningen og tanken bak det???
Farfaren min var også det jeg ville karakterisere som brutal mot sine barn. Særlig gikk det utover pappas yngste bror, men også de andre to. Skikkelig ondskapsfull, både fysisk og psykisk.
Han er død nå, men farmoren min bortforklarer det med at "det var sånn det var på den tiden". Pappa blir enda sint og såret av det. Selv etter 60-tallets standard i England var han temmelig voldelig (dog kanskje ikke av de aller mest alvorlige), og i tillegg hadde de nær kontakt med to andre familier som familiene traff hverandre ofte, dro på ferie sammen osv. der vold aldri forekom, og barna ble behandlet med respekt, så det var ikke sånn at "alle" ble mishandlet og alt annet var utenkelig. Ved å hevde at det var sånn alle hadde det føler pappa at deres opplevelser, ydmykelse og frykt ikke engang blir anerkjent.
Han syns også det er ufattelig at lovforslaget om at all vold mot barn skulle forbys ble avvist. På den måten aksepterer man jo at barn blir utsatt for vold, og det blir en slags bisarr diskusjon om hvor mye vold det er akseptabelt å utsette barnet sitt for .
Forferdelig trist med barn som faktisisk frykter sine foreldre - vi skal jo være det som representerer trygghet. Alle instinkter stritter imot tanken på å få barna mine til å frykte meg. Heldigvis går verden fremover - om enn ikke så raskt som man kunne ønske.