En trist observasjon ...

[kie]

Jeg har et overvektig barn.

Barnet har store problemer med impulskontroll kombinert med stor kreativitet når det gjelder å få tak i snop etc. Jeg snakker da om et barn som kommer opp flere ganger om natten for å nattspise, som kan finne på å pante flasker o.l. for å få penger til snop og som er flink til å innynde seg ved å late som om han ikke har fått frokost og matpakke hjemmefra. Han er ikke glad i å gå tur. Han elsker brød og melk. Store mengder. Det er også snakk om et mulig syndrom som påvirker barnets fysikk, uten at jeg kan si noe om dette har noe å si for overvekten i tillegg til de andre symptomene (nedsatt følsomhet for varme/kulde, hyperfleksible ledd, svak muskeltonus, motoriske vansker etc.).

Det meste av dette får vi bukt med. Vi gjemmer en del mat. Vi har i perioder prøvd med hengelås på kjøleskapet om natten og frukt tilgjengelig til enhver tid. Vi legger oss ikke opp i middagsporsjonene hans, men fordelingen på tallerkenen hender det at vi sier noe om. Dette for at han skal spise grønnsaker etc. også. Vi har snakket med skolen og vi drar ham med ut på tur i skogen flere ganger i uka. I tillegg oppmuntrer vi til andre ting. Turer i svømmehallen, sykling osv.

Allikevel kan det godt hende at vi i forbindelse med helgehandel eller en spesiell anledning drar ut og handler en del snop. At han også får lære at det ikke handler om totalforbud eller "fy-fy", men rette anledninger. Vi synes at det å lære om forskjell på hverdag og helg ikke bare skal handle om hva man gir avkall på.

Og da kan det godt hende at jeg er så fæl at jeg smiler til det overvektige barnet mitt der han står og koser seg med snop. Om det passerer noen med stygge blikk som "tenker sitt" så håper jeg at det er smilet mitt han ser. For i det smilet ligger det også en bekreftelse på at han er et fantastisk menneske akkurat som han er. At også han skal ha lov til å være et helt vanlig barn som er like begeistret for søtsaker som alle andre barn uten å skjemmes over den han er.

Nå er jo mitt barn i ferd med å "vokse seg inn i" sin størrelse og blir gradvis slankere etterhvert som han vokser i høyden. Så jeg vet jo at vi gjør en god jobb. Men et øyeblikksbilde sier i grunnen fint lite om dette.

Og for ordens skyld; jeg føler meg ikke særlig tråkket på av denne tråden eller tar det personlig. Men jeg syntes det var greit å bruke vår situasjon som et eksempel på hvordan et øyeblikksbilde sier så utrolig lite og hvor lite treffsikkert det egentlig er å bruke det som utgangspunkt for å uttale seg.