Overvekt kontra undervekt ...

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Tuneland, her.

Jeg har inntrykk av at det er mere akseptert å være undervektig enn overvektig.

Det er nok tilfelle, men det som er interessant er å se på hvilke områder overvektige og undervektige blir møtt ulikt, og hvilke mennesker det er som har hvilke fordommer.

Å bli møtt som overvkektig med avsky og fordømmelse må være fryktelig vanskelig, men det er jammen ikke kult å bli møtt med misunnelse og fordømmelse heller. Misunnelige mennesker kan komme med ganske slemme stikk, og har man et lavt selvbilde, så tror jeg disse stikkene gjør like vondt for dem som er undervektige som dem som er overvektige.

Det er ikke kult å bli diskvalifisert fra en jobb pga overvekt, men det er heller ikke kult å bli diskvalifisert fra en jobb fordi arbeidsgiver lurer på om en er i stand til å sitte oppreist en hel arbeidsdag. Jeg ser selvsagt at det er et større problem for overvektige generelt sett i samfunnet, fordi det er flest (og mange) overvektige, og fordi det også derfor er flere som har fokus på det og mener noe om det, samt måten overvekt behandles i samfunnet og media (og holdningen som mange beskriver om at fete er late og tynne er flinke).

Men selv om jeg ser dette, så vil jeg gjerne fortelle litt om hva som kan være problematisk for en undervektig:

Hyggelige kommentarer i den generelle gaten som; Uff, kvinner uten former er ikke fint, skranglete rekel av et menneske, det blir jo som å ligge med en skjærefjøl, æsj så tynn, beinrangel, osv. Er vondt for undervektige å høre. Samme med alle oppmutringene til overvektige som går i gaten: Ekte kvinner har former, herregud, det er jo ingen som vil ha disse tynne ekle jentene osv. Og så kommer belastningen med at alle følger med på kroppen ens, kommenterer hele tiden, ser etter tegn på om en har gått ned i vekt, "omsorgsfullt" bryr seg med en bekymret rynke sammen med kommentarer om at det ikke er sunt å være så tynn, ei heller er det egentlig fint. Æsj, jeg kan se kragebeinet ditt stikke ut, du har ikke rumpe, bare en rygg med hull i :hysterisk morsom:

Og så har man den vennligsinnede mobbingen der folk sier "hei tjukken", noe som kan være greit om en har et ok selvbilde og en god dag, men som oftest blir en ekstra dråpe i begeret sammen med all den andre opptattheten andre har av kroppen ens som de kommenterer hele tiden. Og så er det det at andre alltid legger merke til hva en spiser, og kommenterer uansett, at en må spise mer (sammen med diverse andre kommentarer om at en trenger å legge på seg og at det ikke er så fint å være så tynn), eller at det er kjekt at en spiser (sammen med akkurat de samme kommentarene, for de slipper man ikke unna uansett hva en gjør).
Og så til slutt så har man den sosialt aksepterte formen for mobbing; man gjør narr av modellene. De er så tynne og ekle osv (dere har sikkert hørt alt der selv, så der trenger jeg ikke fylle på) da er det ikke kult å sitte å høre på dette som undervektig (særlig ikke når modellene som omtales til og med har høyere BMI enn en selv, og til og med mer former). Og så er det historiene som blir fortalt i sosiale settinger, " XXX som er samboer med YYY, er blitt så tynn, helt skrapet, og hun ser virkelig syk, ut stakkars jeg synes så synd på både henne og mannen, vi traff dem og da ... og hun skulle jo virkelig ikke kledd seg ... ja, dere skulle sett altså, -hun var nesten like tynn som Desembermamma her ... "

I tillegg, så finner noen på at de har lyst til å løfte deg opp for å se om du faktisk er så lett som du ser ut som, noen lurer på om du orker å kjøre en biltur på noen timer fordi man ikke kan sitte oppreist så lenge, for man må jo være svak som så tynn, noen ønsker å servere masse kaker hver gang de ser en fordi det er deres ansvar å fete den tynne opp, noen synes ikke så tynne skal få lov til å bli gravide, osv, osv. Det er utrolig vanskelig å ha kroppen sin i fred som undervektig.

Jeg har vært veldig tynn hele livet mitt, jeg har jevnt sett lagt på en BMI på 17, men har også en periode etter storebror ble født vært nede i 13 (39 kg og 169 cm høy). Jeg har hatt komplekser for kroppen min og hatet all oppmerksomheten rundt den, jeg ville bare være i fred. Men nå er jeg forbi det heldigvis. Jeg har en BMI på 18, og selv om jeg fortsatt er tynn, så er jeg fornøyd, og takler kommetarer av den typen oppe ganske greit, - dvs om jeg i det hele tatt reagerer så blir jeg jeg blir sint i stedet for sår. Og det er egentlig veldig godt å få det ut istedet for å la det gå inn. Det er ingen i familien min og vennene mine som kommenterer vekten min lengre, for jeg svarer ganske avvisende om noen prøver seg.