Mor vs. far

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Dragen, her.

Hos oss var det omvendt. Far var hjemme, og jeg studerte på fulltid. Jeg kom sliten hjem og skulle overta stellet av Poden, som jeg ikke kjente like godt som Temmern gjorde.

Jeg syns det var vanskelig. "Du må jo snakke med ham mens du gir han grøt!" sa Temmern og snakket med babyen mens han lurte i han grøten. Da var det nok. "Du må jo gi meg tid til å finne ut hva jeg skal si til ham!"

Summa summarum - det krever tilpassning, og det krever at den forelderen som er mest sammen med barnet tar sjansen på å slippe den andre til.

(Jeg var så sliten at hadde jeg ikke ammet, hadde jeg bare meldt meg ut. Jeg forstår godt at enkelte menn melder seg ut, uten at jeg skal forsvare det.)

Veldig bra innlegg. Gå på besøk på en barselavdeling og se omtrent hvor proffe nybakte mødre er på bleieskift eller å roe babyen sin. Det krever tid, og mye tid, å bli kjent med et lite, nytt menneske. Den første gangen pappaen er alene med babyen har kanskje mamma vært hjemme flere måneder, og mye sitter i fingrene. Se hvor utrolig fornærmet mange mødre blir om noen hinter om at de gjør ting feil. Jeg tror dessverre mange nybakte pappaer får mange slike kommentarer, og det av den som de har barnet sammen med.


En ting som aldri vil slutte å forundre meg er mødre som først vil være den som holder fortet på hjemmebane, vil være nummer en for barna, og degraderer pappaen til en lekekamerat - for så å klage på at de gjør myye mer hjemme enn mannen. Om jeg skulle bli så dum en gang ville heldigvis aldri pappaen her i huset akseptert det. (Han er nemlig oppvokst med en pappa som var lite til stede ).