Er det galskap å kvitte seg med hagen?

[Candy Darling]

Jeg er den nest mest urbane MinaX kjenner ( ), men bor et godt steinkast fra henne. Frem til poden var 1,5 bodde vi i en fantastisk loftsleilighet midt i sentrum med en flott, nyoppgradert stor felles bakgård. Nå bor vi i et rekkehuskompleks med en liten hageflekk og fellesområde som begge er avstengt. Jeg har aldri angret.

Jeg savner å bo midt i sentrum, men verdien av å kunne åpne døren og la poden løpe, evt. sette meg i en stol og lese avisen med et halvt øye på ham er uvurderlig. Det var et sant pes bare å gå ned alle sammen 4 etg. til den flotte bakgården vår, innse at man hadde glemt noe viktig, pakke på seg alt igjen og gå opp 4 etg., så ned igjen med en baksende makk, leke i 20 min til han ble lei og traske opp. Når man skal lage middag, er det bare å få med seg alle inn. Her kan han mer eller mindre holde på på egenhånd, og til sommeren tenker jeg han kan være helt alene.

Vi sa mange ganger at det er helt topp å leke i parker og på lekeplasser og bakgårder, men vi gjorde det aldri på hverdager. Det ble for pes for veldig kort tid. Til gjengjeld drar vi nå med buss, bane eller bil til kaféer og muséer hver helg, og trives med det. Vi har enklere hverdag, og litt mer stressende helger. Og det er det verdt.

Og egentlig tenker jeg aller mest på når de blir enda litt større. Her er det tennis og fotball og alpint i gang- eller baneavstand, og de kan dra alene med kompiser fra tidlig alder. I sentrum må du kjøre nesten over alt (og ikke pokker om du får parkeringsplass når du kommer tilbake på kvelden), eller satse på aktiviteter langs busslinjen.

Vi er nok heldig med komplekset vårt, for her er det barn over alt, fra 0-8, og de løper inn og ut hos hverandre. Og likevel er du i byen på 15 min.

(nevnte jeg at jeg har verdens dårligste grønne fingre? Her blir det klippet plen, that's it.)