Har staten eiendomsrett over kroppen din? (Organdonasjon)

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Hannah, her.

Jeg tror også at jeg hadde hatt problemer med å tillatt organdonasjon fra barna mine. Dette er rett og slett kun følelser. Hvis jeg nettopp har mistet barnet mitt, så tror jeg ikke at jeg hadde taklet tanken på at noen skulle skjære i det, for å hente ut organer.

Der trur eg at eg ville ha tenkt annleis. (Eg legg vekt på trur for slikt veit ein jo aldri). Dersom eg hadde mista barnet mitt så trur eg at det hadde vore det heile og fulle tapet mitt. Om barnet er borte så er det jo borte, liksom. Legemet er berre ein del av naturen som ville ha blitt til jord uansett, så då hadde eg funne det betre at organa kunne ha redda eit anna barn istaden.

[Balanse]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Der trur eg at eg ville ha tenkt annleis. (Eg legg vekt på trur for slikt veit ein jo aldri). Dersom eg hadde mista barnet mitt så trur eg at det hadde vore det heile og fulle tapet mitt. Om barnet er borte så er det jo borte, liksom. Legemet er berre ein del av naturen som ville ha blitt til jord uansett, så då hadde eg funne det betre at organa kunne ha redda eit anna barn istaden.

Jeg tenker også som Alfa slik det er nå. Hvordan jeg faktisk ville reagere vet jeg ikke.

[Hannah]

Alfa og Balanse: Ja, jeg er muligens litt rar sånn. Håper jo virkelig at jeg tenker sånn som dere om jeg skulle havne i en så forferdelig situasjon.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Der trur eg at eg ville ha tenkt annleis. (Eg legg vekt på trur for slikt veit ein jo aldri). Dersom eg hadde mista barnet mitt så trur eg at det hadde vore det heile og fulle tapet mitt. Om barnet er borte så er det jo borte, liksom. Legemet er berre ein del av naturen som ville ha blitt til jord uansett, så då hadde eg funne det betre at organa kunne ha redda eit anna barn istaden.

Jeg hadde hatt svært ambivalente følelser for at barnet mitt hadde blitt brukt til organdonasjon, men jeg synes mine følelser er så underordnet hva jeg har som moral ellers, at jeg hadde kommet til å gjøre det. Har man bestemt seg på forhånd, så tror jeg det er lettere for da slipper man å tenke i situasjonen. Dessuten hadde det for meg vært en måte å klare å se noe som helst «mening» (det er jo aldri noen mening i at barn dør) om organdonasjonen kunne reddet et annet menneske.

[amo]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg hadde hatt svært ambivalente følelser for at barnet mitt hadde blitt brukt til organdonasjon, men jeg synes mine følelser er så underordnet hva jeg har som moral ellers, at jeg hadde kommet til å gjøre det. Har man bestemt seg på forhånd, så tror jeg det er lettere for da slipper man å tenke i situasjonen. Dessuten hadde det for meg vært en måte å klare å se noe som helst «mening» (det er jo aldri noen mening i at barn dør) om organdonasjonen kunne reddet et annet menneske.

Jeg er enig. Som jeg har fortalt tidligere så har vi vært i denne situasjonen da min svigerinne fikk hjerneblødning og døde 30 år gammel.
Svigermor har "alltid" støttet organdonasjon, av samme grunn som bla. Iset og Esme nevner, og vi hadde alle tatt stilling til det.
For oss har det alltid vært en slagst trøst at hun kunne hjelpe noen videre.
Svigermor døde 10 år etter å ha lagt i koma en tid, og der ble også organene frigitt til donasjon, men de kunne dessverre ikke brukes.

Jeg er for å speilvende loven,det beste hadde egentlig vært om det hadde blitt praktisert slik Veronal viser lenger oppe i debatten.

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Der trur eg at eg ville ha tenkt annleis. (Eg legg vekt på trur for slikt veit ein jo aldri). Dersom eg hadde mista barnet mitt så trur eg at det hadde vore det heile og fulle tapet mitt. Om barnet er borte så er det jo borte, liksom. Legemet er berre ein del av naturen som ville ha blitt til jord uansett, så då hadde eg funne det betre at organa kunne ha redda eit anna barn istaden.

Jeg vet at jeg ville tenkt slik som Alfa - problemet i dag er vel mer at foreldre får dette spørsmålet mitt oppi en uvirkelig sorg over å ha mistet sitt barn. Og har man ikke tatt stilling til det tidligere er det nok lett å si nei. Det må man bare respektere, men jeg tror at forslaget til ny lov kan være med på å skape mer bevissthet rundt dette temaet.