Er barnehage skadelig for små barn?

[Che]

personlig tror jeg det kan være vel så "skadelig" å henge i skjørtene til mor fram til man er 3 år.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

personlig tror jeg det kan være vel så "skadelig" å henge i skjørtene til mor fram til man er 3 år.

Jepp, alt kommer jo an på hvordan foreldrene er, hva de selv kan tilby barna av aktiviteter osv. Jeg er ikke type "supermamma" som kan ha ungene hjemme på fulltid i den alderen, leke, bake, gå i åpen barnehage flere ganger i uka osv. Jeg er rett og slett ikke typen, all ære til de som er det. Jeg kjenner et par mødre som er helt fantastiske og der barna virkelig har det helt supert hjemme, men selv klarer jeg ikke å følge opp på samme måte. Så barnehagen er gull verdt her. Hun har det mye bedre der enn hjemme, det er jo ikke engang andre barn å leke med her. Bare gamle folk som ikke tåler lyder.

[Che]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Så barnehagen er gull verdt her. Hun har det mye bedre der enn hjemme, det er jo ikke engang andre barn å leke med her. Bare gamle folk som ikke tåler lyder.

Det med andre unger er det største argumentet for barnehage for meg. Det å lære seg å jenke seg, hevde seg, holde på vennskap etc er viktig

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

personlig tror jeg det kan være vel så "skadelig" å henge i skjørtene til mor fram til man er 3 år.

I forbindelse med skolestart har de skjørtehengerne vi kjenner slitt i alle fall. Men det kan jo være tilfeldig, tre barn er vel litt for lite å basere en bastant konklusjon på.

[Tangerine]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

personlig tror jeg det kan være vel så "skadelig" å henge i skjørtene til mor fram til man er 3 år.

For min del hadde det også vært "skadelig" for mor.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

De minste barna blir veldig små sammenlignet med en del av de andre og jeg stiller meg av og til spørsmålet om de får den roen de trenger og den nærkontakten de trenger.

Jeg tror bestemt at de ikke gjør det, så får det være opp til foreldrene å avgjøre om det er et problem eller ikke. Jeg synes også det er morsomt å se argumentene noen av dere bruker for å avfeie det som står i artikkelen. "Teit" forsker, utenlandske barnehager osv. Har dere den oppfatningen at små ettåringer ikke opplever den nye hverdagen som stressende? For ikke å snakke om denne:

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

personlig tror jeg det kan være vel så "skadelig" å henge i skjørtene til mor fram til man er 3 år.

Denne leser jeg alltid i forbindelse med barnehagedebattene, og jeg ler like godt hver gang. :hehe: Den gruppen du skisserer burde kanskje ikke få barn i det hele tatt?

Jeg savner litt flere ord, hvorfor tror dere at det ikke er skadelig for en ettåring og begynne i barnehage osv.

[Che]

Jeg sier ikke at det er det beste av det beste å ha en ettåring i barnehage. (selv om mine barn er nærmere to når de begynner, så er de i andres "varetekt" fra de er i overkant av året) - Jeg sier at samfunnet er slik at det er.

Hadde det vært andre barn i nærområdet som også faktisk har vært hjemme med sine foreldre (slik det var da jeg vokste opp f.eks), så har jeg nok ansett hjemmetilværelse som noe annet enn den er nå. - NÅ blir barna lett gående sammen med sine foreldre. Ikke at det nødvendigvis er ille - men det er en "dyd av nødvendighet" - i den forstand at vi er avhengige av to inntekter. - (Eller iallefall over en inntekt)

Jeg sier som kirsebær påpekte i starten: Dette er en ting vi egentlig ikke kan ta stilling til uten å ende opp med å ha konstant dårlig samvittighet. (eller, hun sa ikke det, men jeg tydet det dithen) -

[Tangerine]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Denne leser jeg alltid i forbindelse med barnehagedebattene, og jeg ler like godt hver gang. :hehe: Den gruppen du skisserer burde kanskje ikke få barn i det hele tatt?

Og hvorfor ikke?

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg savner litt flere ord, hvorfor tror dere at det ikke er skadelig for en ettåring og begynne i barnehage osv.

Jeg kan ikke svare for alle ettåringer, men når det gjelder mine tre har de vært klare som egg for å være i barnehagen fra den alderen.

Storesøster var knapt 14 måneder da hun begynte. Hun hadde korte dager, jeg kom og var med på legging til daglur i en ukes tid, så hun skulle bli vant til å sove der og etter det var det bare smil og glede, aldri en tåre eller furteleppe. Ett unntak var det. Hun ble litt urolig da jeg begynte å jobbe igjen, hun merket vel at det var mer travelt om morgenene, men ellers bare blid og fornøyd.

Guttene har jo vært med på bringing og henting i barnehagen fra de var nyfødte og begge har tilbragt mye tid der før de selv begynte. Det har vært helt klart at de ikke ville gå igjen, det var så mye spennende å se på og gjøre. Så minstemann som ikke begynte i barnehage før han var 22 måneder, var sint og sur når vi måtte gå hjem etter å ha levert storebror i barnehagen. Fra 14-15 måneders alder ga han tydelig uttrykk for glede over å komme dit og sinne over å gå hjem så alt for fort. Jeg brukte ofte en time eller mer på levering, sånn at minstemann fikk litt tid før vi måtte gå.

Min erfaring er altså at med god tid til tilvenning har alle mine tre hatt det som plomma i egget fra dag én. Jeg har sett andre unger som ikke har vært like trygge. Det er unger som har gått på redusert plass og som på en måte er nye hver gang de kommer tilbake.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Tangerine, her.

Og hvorfor ikke?

Vel, hvis ikke de er i stand til å ta seg av barna sine burde de kanskje ikke hatt dem i utgangspunktet? Heller skaffet seg en puddel?

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Vel, hvis ikke de er i stand til å ta seg av barna sine burde de kanskje ikke hatt dem i utgangspunktet? Heller skaffet seg en puddel?

Så hvis man ikke trives med å kun ha fokus på morsrollen eller farsrollen 24/7, så burde man ikke ha barn? Når har man lov til å tenke litt på andre ting? Når ungen blir 3? Begynner på skolen? Konfirmeres? Flytter hjemmefra?

Og det med at unger som gir alle tegn til å stortrives, mens de egentlig vansmekter og spises opp innefra av angst og utrygghet? Der bør du nok prøve å kikke litt opp fra dine egne erfaringer, og prøve å godta at andre folk har andre unger.

Jeg VELGER å ha ungene i barnehage. Vi ville tjent/spart mer enn 7000 i mnd på å ha dem hjemme. Jeg er veldig påpasselig med å være åpen for alle signaler ungene mine sender ut, og jeg har vært tydelig overfor personalet i barnehagen om at de må si fra ved det minste tegn til at ungene ikke trives.

Hvis jeg og 10 andre voksne, hvor over halvparten er pedagoger og resten har lang erfaring med å jobbe med unger, ikke klarer å oppfatte signaler om at ungene mistrives, da er det ikke så mye mer å gjøre.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Så hvis man ikke trives med å kun ha fokus på morsrollen eller farsrollen 24/7, så burde man ikke ha barn? Når har man lov til å tenke litt på andre ting? Når ungen blir 3? Begynner på skolen? Konfirmeres? Flytter hjemmefra?

Hva er det du snakker om da? Jeg har ikke skrevet noe i nærheten av det du snakker om her, men jeg er fast bestemt på at barn som tar skade av å være hjemme med foreldrene ("henge i skjørtet til mor") kanskje burde lagt inn en søknad om nye foreldre.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Hva er det du snakker om da? Jeg har ikke skrevet noe i nærheten av det du snakker om her, men jeg er fast bestemt på at barn som tar skade av å være hjemme med foreldrene ("henge i skjørtet til mor") kanskje burde lagt inn en søknad om nye foreldre.

Jeg tror ikke gutta mine hadde tatt skade av å være sammen med meg til de var 2-3 år, men JEG hadde blitt "gal".
Jeg innrømmer glatt at jeg kanskje ikke skulle hatt barn, jeg er ikke tålmodig nok.... Og har masse dårlig samvittighet for det. Men jeg angrer selvfølgelig IKKE på at vi valgte å få barn, og jeg tror ikke at gutta "lider". De har heldigvis en pappa som veier opp for mine mindre tålmodige sider.

[Olympia]

Jeg vet ikke hvor bra eller dårlig det er for barn under tre år å gå i barnehage, jeg oppfatter det slik at mine trives veldig godt. Jeg skulle ønske at minstemann kunne fått like korte dager i barnehagen som storesøster, som hadde 4-5 timers dager de første tre årene. Dessverre greier jeg ikke å innrette det slik nå. Og innrømmer glatt at jeg har dårlig samvittighet pga. det ganske ofte.

Men en ting er klinkende klart: Jeg ville ALDRI, ALDRI, ALDRI i livet mitt hatt barn under 4 i barnehage i Tyskland eller noe annet søreuropeisk land. Dette har jeg førstehåndskunnskap om, og å i det hele tatt komme på tanken å sammenligne Norge med Tyskland sier meg hvor vanvittig lite forfatteren har satt seg inn i dette.

Det er utrolig latterlig, og forfatteren gjør at han ikke blir tatt seriøst i det hele tatt. Det er i litt synd, fordi debatten hadde vært meget interessant.

[Bokormen]

Jeg har ikke noe grunnlag for å si at det ikke er skadelig for noen ettåringer å begynne i barnehagen. For noen er det nok traumatisk. Jeg tror at både barnets personlighet og foreldrenes innstilling har mye å si. Heldigvis har våre to vært husvarme fra dag en, "ordentlige barnehageunger" har vi ofte fått høre. De er veldig sosiale begge to, noe som gleder meg, da vi foreldrene var mer sjenerte barn som lettere knyttet seg til noen få venner framfor å være en av gjengen. Helt ukritiske er vi dog ikke, vi endte opp med å ta eldstejenta ut av en barnehage som ikke i det hele tatt var et tilfredsstillende tilbud. Da var hun litt med pappa på jobb, litt med meg på skolen, og hjemme de andre dagene. Ingen god løsning i lengden.

Om man foretrekker at barna heller tilbringer småbarnsårene på naturlig vis, bør man vel overlate dem mye til tanter, storesøsken og besteforeldre.

Skremmern, du sendte da barnet ditt i barnehage da hun var ett, gjorde du ikke?

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Jeg har ikke noe grunnlag for å si at det ikke er skadelig for noen ettåringer å begynne i barnehagen. For noen er det nok traumatisk. Jeg tror at både barnets personlighet og foreldrenes innstilling har mye å si. Heldigvis har våre to vært husvarme fra dag en, "ordentlige barnehageunger" har vi ofte fått høre. De er veldig sosiale begge to, noe som gleder meg, da vi foreldrene var mer sjenerte barn som lettere knyttet seg til noen få venner framfor å være en av gjengen. Helt ukritiske er vi dog ikke, vi endte opp med å ta eldstejenta ut av en barnehage som ikke i det hele tatt var et tilfredsstillende tilbud. Da var hun litt med pappa på jobb, litt med meg på skolen, og hjemme de andre dagene. Ingen god løsning i lengden.

Om man foretrekker at barna heller tilbringer småbarnsårene på naturlig vis, bør man vel overlate dem mye til tanter, storesøsken og besteforeldre.

Skremmern, du sendte da barnet ditt i barnehage da hun var ett, gjorde du ikke?

Jeg tror også personligheten spiller en stor rolle når det gjelder dette. Jeg er riktignok usikker på om jeg tror unger som virker tilsynelatende grei med den nye overgangen har det helt greit, om de er veldig tilpassningsdyktige, eller om symptomene skjuler seg.

[Che]

Men Skremmern - Hva gjorde dere da? valgte du eller gubben å gå hjemme? Hadde dere dagmamma? Hjemmekontor?

[Hasselnøtt]

Meg bekjent har vel Tyskland ikke samme barnehagestandard som Norge.
(Som jeg nå ser at andre også påpeker).

It takes a village to raise a child er det et ordtak som heter, og nå er det ikke mye til village rundt hjemmet lenger. Barnehagen er den nye village. Sånn velger jeg å se på det.

*ignorant*