Er barnehage skadelig for små barn?

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Jeg har ikke noe grunnlag for å si at det ikke er skadelig for noen ettåringer å begynne i barnehagen. For noen er det nok traumatisk. Jeg tror at både barnets personlighet og foreldrenes innstilling har mye å si. Heldigvis har våre to vært husvarme fra dag en, "ordentlige barnehageunger" har vi ofte fått høre. De er veldig sosiale begge to, noe som gleder meg, da vi foreldrene var mer sjenerte barn som lettere knyttet seg til noen få venner framfor å være en av gjengen. Helt ukritiske er vi dog ikke, vi endte opp med å ta eldstejenta ut av en barnehage som ikke i det hele tatt var et tilfredsstillende tilbud. Da var hun litt med pappa på jobb, litt med meg på skolen, og hjemme de andre dagene. Ingen god løsning i lengden.

Om man foretrekker at barna heller tilbringer småbarnsårene på naturlig vis, bør man vel overlate dem mye til tanter, storesøsken og besteforeldre.

Skremmern, du sendte da barnet ditt i barnehage da hun var ett, gjorde du ikke?

Jeg tror også personligheten spiller en stor rolle når det gjelder dette. Jeg er riktignok usikker på om jeg tror unger som virker tilsynelatende grei med den nye overgangen har det helt greit, om de er veldig tilpassningsdyktige, eller om symptomene skjuler seg.

[Che]

Men Skremmern - Hva gjorde dere da? valgte du eller gubben å gå hjemme? Hadde dere dagmamma? Hjemmekontor?

[Skremmern]

Jeg tilpasset hverdagen min, ja. Jeg jobber en del helg, natt og kveld. Da er mannen hjemme.

[Bokormen]

Helt sikker på at man velger riktig kan man vel aldri være. Det er en vanskelig balansegang. På den ene siden synes jeg det er viktig å være åpen for at man velger feil, og ev korrigere. På den andre siden merker jeg at det ovenfor ungene er viktig å stå for sine valg. Om man vakler og er engstelig så vil de ofte merke det.

Som sagt tok vi eldste ut av en jalla-barnehage etter en kort stund. De var jo ikke slemme mot barna eller noe, og de fleste andre foreldrene var nokså fornøyde, men jeg merket at jeg steilet innvendig. Blant annet fikk jeg helt fnatt av styreren der, og uten at jeg sa det til vesla, så merket jeg at jenta var mutt og tverr da styreren snakket til henne. En dame i slekta har også førsteklassing i år, og jeg vet at hun var nervøs før skolestart. Gutten hennes har grått hver dag ved levering i to uker nå. I en foreldre/barn-relasjon kan det av og til være vanskelig å sette fingeren på hvem som påvirker hvem mest, det går jo begge veier.

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Vel, hvis ikke de er i stand til å ta seg av barna sine burde de kanskje ikke hatt dem i utgangspunktet? Heller skaffet seg en puddel?

Så hvis man ikke trives med å kun ha fokus på morsrollen eller farsrollen 24/7, så burde man ikke ha barn? Når har man lov til å tenke litt på andre ting? Når ungen blir 3? Begynner på skolen? Konfirmeres? Flytter hjemmefra?

Og det med at unger som gir alle tegn til å stortrives, mens de egentlig vansmekter og spises opp innefra av angst og utrygghet? Der bør du nok prøve å kikke litt opp fra dine egne erfaringer, og prøve å godta at andre folk har andre unger.

Jeg VELGER å ha ungene i barnehage. Vi ville tjent/spart mer enn 7000 i mnd på å ha dem hjemme. Jeg er veldig påpasselig med å være åpen for alle signaler ungene mine sender ut, og jeg har vært tydelig overfor personalet i barnehagen om at de må si fra ved det minste tegn til at ungene ikke trives.

Hvis jeg og 10 andre voksne, hvor over halvparten er pedagoger og resten har lang erfaring med å jobbe med unger, ikke klarer å oppfatte signaler om at ungene mistrives, da er det ikke så mye mer å gjøre.

[Maz]

Det vil alltid være "hvisomatter" i en slik diskusjon. Vi er blandt de som valgte barnehage tidlig, og jeg var da jobbsøker, forpliktet til å ha barnepass men hadde henne ikke borte lange dager. kom sist og gikk først og en del fridager innimellom. Mazungen trengte det sosiale samspillet i barnehagen og trivdes fra starten av.

MEN vi har et lite nettverk rundt oss og vi har ikke hatt barnevakt mange gangene. Jeg kjenner flere barn som er i barnehagen hele dagen og så passes av andre flere dager i uken. Barn som aldri har opplevd å bo hjemme en uke i strekk. Det er kanskje greit men på toppen av barnehage tror jeg det blir vel lite tid hjemme, og vel ustabilt.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Så hvis man ikke trives med å kun ha fokus på morsrollen eller farsrollen 24/7, så burde man ikke ha barn? Når har man lov til å tenke litt på andre ting? Når ungen blir 3? Begynner på skolen? Konfirmeres? Flytter hjemmefra?

Hva er det du snakker om da? Jeg har ikke skrevet noe i nærheten av det du snakker om her, men jeg er fast bestemt på at barn som tar skade av å være hjemme med foreldrene ("henge i skjørtet til mor") kanskje burde lagt inn en søknad om nye foreldre.

[kie]

Som nevnt et annet sted. Noen har faktisk prøvd å få tak i den norske forskningen på dette. Selv ikke barneombudet kunne hjelpe da.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Hva er det du snakker om da? Jeg har ikke skrevet noe i nærheten av det du snakker om her, men jeg er fast bestemt på at barn som tar skade av å være hjemme med foreldrene ("henge i skjørtet til mor") kanskje burde lagt inn en søknad om nye foreldre.

Jeg tror ikke gutta mine hadde tatt skade av å være sammen med meg til de var 2-3 år, men JEG hadde blitt "gal".
Jeg innrømmer glatt at jeg kanskje ikke skulle hatt barn, jeg er ikke tålmodig nok.... Og har masse dårlig samvittighet for det. Men jeg angrer selvfølgelig IKKE på at vi valgte å få barn, og jeg tror ikke at gutta "lider". De har heldigvis en pappa som veier opp for mine mindre tålmodige sider.

[Skremmern]

Men det at man ønsker å jobbe, ha barna i barnehage, har lite tålmodighet og "blitt tussete av å gå hjemme" betyr ikke at barna tar skade av det. Det var hvert fall ikke det jeg la i min respons til Bauche.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men det at man ønsker å jobbe, ha barna i barnehage, har lite tålmodighet og "blitt tussete av å gå hjemme" betyr ikke at barna tar skade av det. Det var hvert fall ikke det jeg la i min respons til Bauche.

"Tar skade" er kanskje et litt uheldig uttrykk å bruke her? Det skal vel en god del til for at barn tar SKADE av å være hjemme med mamma eller at mamma tar SKADE av å gå hjemme....

Men det er som du sier, prioriteringer. Og der er vi like forskjellige som vi er på alt mulig annet.

[Polyanna]

Er det gjort noen forskning på stressnivå utover dag 9?

I vår barnehage har vi to ukers tilvenning for de minste barna, og det tror jeg er veldig klokt. Det tar tid å venne seg til mye nytt, og på å bli trygg. Hele første uka var maks tid 2-3 timer. Neste uka til og med sovetid og bare en bortimot full dag (6 timer). Tredje uka korte dager.

Det er selvsagt kronglete å mekke til, men det ordnet seg, heldigvis.

Utover det så er det vel forskjell på unger. Jeg synes 8 timer i barnehage er bittlitt for lenge, selv med en lang lur midt på, og har alltid prøve å flekse mest mulig for at dagene skal bli litt kortere.

[Kråka]

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så pes å være sammen med ungene sine 24/7. Hva med de som jobber i barnehager OG som har egne barn i tillegg? Har de lov til å ha mer egentid enn andre? Jeg har vært hjemmeværende i 6 år og har ikke kjedet meg ett sekund. Man må være kreativ, møte andre, dra på plasser der det finnes folk: åpen barnehage osv. Jeg har også vært dagmamma en del. Til jul blir minsten 3 år, og har da tenkt å søke barnehageplass 2-3 dager i uken til han, etter nyttår.
Nå er størsten begynt på skolen og jeg har fulgt han hver morgen og hentet han igjen. Han trenger ikke sfo siden jeg er hjemme. Har ofte fått spm om når jeg skal begynne å jobbe igjen osv, om jeg ikke blir gal av å være hjemme osv. Hva skal jeg bli gal av? Mine egne, søte og kjære barn?
Nei jeg blir ikke gal av å ville være sammen med mine egne hele tiden!!
Men jeg blir sprø av det maset samfunnet tyter om; alle kvinner i arbeid, få full barnehagplass til alle 1 åringer

Jeg skal ut i arbeid igjen, når ungene ikke er fullt så travle og avhengig av meg.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så pes å være sammen med ungene sine 24/7. Hva med de som jobber i barnehager OG som har egne barn i tillegg? Har de lov til å ha mer egentid enn andre? Jeg har vært hjemmeværende i 6 år og har ikke kjedet meg ett sekund. Man må være kreativ, møte andre, dra på plasser der det finnes folk: åpen barnehage osv. Jeg har også vært dagmamma en del. Til jul blir minsten 3 år, og har da tenkt å søke barnehageplass 2-3 dager i uken til han, etter nyttår.
Nå er størsten begynt på skolen og jeg har fulgt han hver morgen og hentet han igjen. Han trenger ikke sfo siden jeg er hjemme. Har ofte fått spm om når jeg skal begynne å jobbe igjen osv, om jeg ikke blir gal av å være hjemme osv. Hva skal jeg bli gal av? Mine egne, søte og kjære barn?
Nei jeg blir ikke gal av å ville være sammen med mine egne hele tiden!!
Men jeg blir sprø av det maset samfunnet tyter om; alle kvinner i arbeid, få full barnehagplass til alle 1 åringer

Jeg vil ikke ut i arbeid, fordi jeg har en temmelig fulltidsjobb hjemme!

Akkurat den siste kommentaren her fortjener å bli besvart selv om det kanskje ikke har noe med stressede barn å gjøre som sådann.

At du ikke vil ikke ut i arbeid fordi du føler du har fulltidsjobb hjemme, sier jo bare _litt_ om hvilken bragd det er for resten av oss å oppdra flotte unger med de rette verdiene. Vi gjør denne jobben i tillegg til at vi yter utenfor hjemmet. Vi sjonglerer kakaokjeler, ridetimer, pinnebrød, foreldresamtaler og "Kongokafe" på en brøkdel av tiden du sannsynligvis bruker. I tillegg er jeg av dem som synes det er flott med lekser slik at jeg og storesøster kan sitte sammen å lære.

Jeg blir ikke gal av ungene mine og når jeg er sammen med dem er jeg sikker på at de ikke lider. Men, jeg er ikke 2 -eller 7 år, og jeg synes ikke det morsomste i verden er å leke butikk eller være med å bygge en hemmelig hytte. Ei heller er min favorittsyssel å løpe rundt og rundt og rundt og rundt og.... Her kommer de tilbudene som finnes (med andre barn i samme størrelse) inn: SFO og barnehage. Jeg tror jammen jeg hadde benyttet meg av disse selvom jeg ikke jobbet fullt. JEG trenger litt annen input enn det jeg føler jeg hadde fått som en moderne versjon av 50-talls husmoren med "hjem og barn" som fulltidssyssel.

Jeg har barn som har hatt/har det fint i barnehagen, så jeg tror ikke kortisolnivået deres har vært nevneverdig høyere enn vanlig.

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så pes å være sammen med ungene sine 24/7. Hva med de som jobber i barnehager OG som har egne barn i tillegg? Har de lov til å ha mer egentid enn andre? Jeg har vært hjemmeværende i 6 år og har ikke kjedet meg ett sekund. Man må være kreativ, møte andre, dra på plasser der det finnes folk: åpen barnehage osv. Jeg har også vært dagmamma en del. Til jul blir minsten 3 år, og har da tenkt å søke barnehageplass 2-3 dager i uken til han, etter nyttår.
Nå er størsten begynt på skolen og jeg har fulgt han hver morgen og hentet han igjen. Han trenger ikke sfo siden jeg er hjemme. Har ofte fått spm om når jeg skal begynne å jobbe igjen osv, om jeg ikke blir gal av å være hjemme osv. Hva skal jeg bli gal av? Mine egne, søte og kjære barn?
Nei jeg blir ikke gal av å ville være sammen med mine egne hele tiden!!
Men jeg blir sprø av det maset samfunnet tyter om; alle kvinner i arbeid, få full barnehagplass til alle 1 åringer

Jeg vil ikke ut i arbeid, fordi jeg har en temmelig fulltidsjobb hjemme!

Du trives tydeligvis med å være hjemme. Flott for deg! Men ikke alle er deg. Noen trives bedre med å være i jobb utenfor hjemmet. Jeg blir ganske utålmodig og tiltaksløs av å bare være hjemme, og har faktisk mer overskudd til barna da vi ikke er sammen hele tiden. Andre blir fryktelig slitne av å jobbe, og får mindre overskudd til barna av det. Om det er tilfelle skjønner jeg godt at man ønsker seg noe annet. Uansett hva man velger er det lurt å ha en smule toleranse for andres valg.

[Olympia]

Jeg vet ikke hvor bra eller dårlig det er for barn under tre år å gå i barnehage, jeg oppfatter det slik at mine trives veldig godt. Jeg skulle ønske at minstemann kunne fått like korte dager i barnehagen som storesøster, som hadde 4-5 timers dager de første tre årene. Dessverre greier jeg ikke å innrette det slik nå. Og innrømmer glatt at jeg har dårlig samvittighet pga. det ganske ofte.

Men en ting er klinkende klart: Jeg ville ALDRI, ALDRI, ALDRI i livet mitt hatt barn under 4 i barnehage i Tyskland eller noe annet søreuropeisk land. Dette har jeg førstehåndskunnskap om, og å i det hele tatt komme på tanken å sammenligne Norge med Tyskland sier meg hvor vanvittig lite forfatteren har satt seg inn i dette.

Det er utrolig latterlig, og forfatteren gjør at han ikke blir tatt seriøst i det hele tatt. Det er i litt synd, fordi debatten hadde vært meget interessant.

[Kråka]

Formulerte litt feil der på slutten, så endret det.

[Lilleville]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Jeg tror det er stor forskjell på barn hvor traumatisk det oppleves å begynne i barnehage. Vi kan ikke automatisk overføre utenlandsk forskning til Norge, da det er store forskjeller i både arbeidsliv og barnepasskvalitet i de ulike landene.

Uten å ha lest hele tråden, må jeg si meg enig i dette. Hvis forskningen er fra tyske barnehager vil jeg tro at det er ganske forskjellige forutsetninger. Så vidt jeg vet er ikke barnhage akkurat høyt prioritert i Tyskland. Det er ikke lagt opp til at mor skal jobbe før barnet er i skolealder, og det er få og dårlige barnehager. Dette er selvsagt KUN basert på det jeg har blitt fortalt av tyske venner og studiekollegaer. DE påstod at norske barnehager var i en annen liga. Samtidig vet jeg at mange setter pris på tysk pedagogisk praksis som f eks i den tyske barnehagen i Oslo.

Jeg mener bare at man ikke må sluke resultatet av slik forskning rått.

Samtidig har jeg og veldig gode erfaringer med tidlig barnehage. Minstemann var kun 10,5mnd da han begynnte i en liten småbarnsbarnehage og han stortrivdes fra dag èn. Det var en avdeling med åtte barn (sjeldent full barnegruppe) og tre omsorgsfulle og rolige ansatte. Poden jublet hver dag når han oppdaget at vi var utenfor barnehagen. Selvsagt vil dette variere fra barn til barn, men våre erfaringer er iallefall udelt positive.
(selvsagt var han heller ikke veldig lenge i bhg, ca 4-5 timer det første halvåret, mens han sov mellom 2-3 timer...)

Jeg tror og at mange foreldre unervurderer sin egen påvirkningskraft og at eventuelt stressnivå i mange tilfeller kan ha sammenheng med mor og fars stressnivå.... Så var det sagt...

[Polyanna]

Jeg skulle ønske man kunne forske mer på dette i Norge også.

[P.K.]

Signerer Polyanna.

Jeg tror det avhenger helt av barnet og av barnehagen.

Verken barn, eller barnehager er like.