Er barnehage skadelig for små barn?

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Vel, hvis ikke de er i stand til å ta seg av barna sine burde de kanskje ikke hatt dem i utgangspunktet? Heller skaffet seg en puddel?

Så hvis man ikke trives med å kun ha fokus på morsrollen eller farsrollen 24/7, så burde man ikke ha barn? Når har man lov til å tenke litt på andre ting? Når ungen blir 3? Begynner på skolen? Konfirmeres? Flytter hjemmefra?

Og det med at unger som gir alle tegn til å stortrives, mens de egentlig vansmekter og spises opp innefra av angst og utrygghet? Der bør du nok prøve å kikke litt opp fra dine egne erfaringer, og prøve å godta at andre folk har andre unger.

Jeg VELGER å ha ungene i barnehage. Vi ville tjent/spart mer enn 7000 i mnd på å ha dem hjemme. Jeg er veldig påpasselig med å være åpen for alle signaler ungene mine sender ut, og jeg har vært tydelig overfor personalet i barnehagen om at de må si fra ved det minste tegn til at ungene ikke trives.

Hvis jeg og 10 andre voksne, hvor over halvparten er pedagoger og resten har lang erfaring med å jobbe med unger, ikke klarer å oppfatte signaler om at ungene mistrives, da er det ikke så mye mer å gjøre.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Så hvis man ikke trives med å kun ha fokus på morsrollen eller farsrollen 24/7, så burde man ikke ha barn? Når har man lov til å tenke litt på andre ting? Når ungen blir 3? Begynner på skolen? Konfirmeres? Flytter hjemmefra?

Hva er det du snakker om da? Jeg har ikke skrevet noe i nærheten av det du snakker om her, men jeg er fast bestemt på at barn som tar skade av å være hjemme med foreldrene ("henge i skjørtet til mor") kanskje burde lagt inn en søknad om nye foreldre.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Hva er det du snakker om da? Jeg har ikke skrevet noe i nærheten av det du snakker om her, men jeg er fast bestemt på at barn som tar skade av å være hjemme med foreldrene ("henge i skjørtet til mor") kanskje burde lagt inn en søknad om nye foreldre.

Jeg tror ikke gutta mine hadde tatt skade av å være sammen med meg til de var 2-3 år, men JEG hadde blitt "gal".
Jeg innrømmer glatt at jeg kanskje ikke skulle hatt barn, jeg er ikke tålmodig nok.... Og har masse dårlig samvittighet for det. Men jeg angrer selvfølgelig IKKE på at vi valgte å få barn, og jeg tror ikke at gutta "lider". De har heldigvis en pappa som veier opp for mine mindre tålmodige sider.

[Skremmern]

Men det at man ønsker å jobbe, ha barna i barnehage, har lite tålmodighet og "blitt tussete av å gå hjemme" betyr ikke at barna tar skade av det. Det var hvert fall ikke det jeg la i min respons til Bauche.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men det at man ønsker å jobbe, ha barna i barnehage, har lite tålmodighet og "blitt tussete av å gå hjemme" betyr ikke at barna tar skade av det. Det var hvert fall ikke det jeg la i min respons til Bauche.

"Tar skade" er kanskje et litt uheldig uttrykk å bruke her? Det skal vel en god del til for at barn tar SKADE av å være hjemme med mamma eller at mamma tar SKADE av å gå hjemme....

Men det er som du sier, prioriteringer. Og der er vi like forskjellige som vi er på alt mulig annet.

[Polyanna]

Er det gjort noen forskning på stressnivå utover dag 9?

I vår barnehage har vi to ukers tilvenning for de minste barna, og det tror jeg er veldig klokt. Det tar tid å venne seg til mye nytt, og på å bli trygg. Hele første uka var maks tid 2-3 timer. Neste uka til og med sovetid og bare en bortimot full dag (6 timer). Tredje uka korte dager.

Det er selvsagt kronglete å mekke til, men det ordnet seg, heldigvis.

Utover det så er det vel forskjell på unger. Jeg synes 8 timer i barnehage er bittlitt for lenge, selv med en lang lur midt på, og har alltid prøve å flekse mest mulig for at dagene skal bli litt kortere.

[Kråka]

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så pes å være sammen med ungene sine 24/7. Hva med de som jobber i barnehager OG som har egne barn i tillegg? Har de lov til å ha mer egentid enn andre? Jeg har vært hjemmeværende i 6 år og har ikke kjedet meg ett sekund. Man må være kreativ, møte andre, dra på plasser der det finnes folk: åpen barnehage osv. Jeg har også vært dagmamma en del. Til jul blir minsten 3 år, og har da tenkt å søke barnehageplass 2-3 dager i uken til han, etter nyttår.
Nå er størsten begynt på skolen og jeg har fulgt han hver morgen og hentet han igjen. Han trenger ikke sfo siden jeg er hjemme. Har ofte fått spm om når jeg skal begynne å jobbe igjen osv, om jeg ikke blir gal av å være hjemme osv. Hva skal jeg bli gal av? Mine egne, søte og kjære barn?
Nei jeg blir ikke gal av å ville være sammen med mine egne hele tiden!!
Men jeg blir sprø av det maset samfunnet tyter om; alle kvinner i arbeid, få full barnehagplass til alle 1 åringer

Jeg skal ut i arbeid igjen, når ungene ikke er fullt så travle og avhengig av meg.

[Olympia]

Jeg vet ikke hvor bra eller dårlig det er for barn under tre år å gå i barnehage, jeg oppfatter det slik at mine trives veldig godt. Jeg skulle ønske at minstemann kunne fått like korte dager i barnehagen som storesøster, som hadde 4-5 timers dager de første tre årene. Dessverre greier jeg ikke å innrette det slik nå. Og innrømmer glatt at jeg har dårlig samvittighet pga. det ganske ofte.

Men en ting er klinkende klart: Jeg ville ALDRI, ALDRI, ALDRI i livet mitt hatt barn under 4 i barnehage i Tyskland eller noe annet søreuropeisk land. Dette har jeg førstehåndskunnskap om, og å i det hele tatt komme på tanken å sammenligne Norge med Tyskland sier meg hvor vanvittig lite forfatteren har satt seg inn i dette.

Det er utrolig latterlig, og forfatteren gjør at han ikke blir tatt seriøst i det hele tatt. Det er i litt synd, fordi debatten hadde vært meget interessant.