Er barnehage skadelig for små barn?

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Så hvis man ikke trives med å kun ha fokus på morsrollen eller farsrollen 24/7, så burde man ikke ha barn? Når har man lov til å tenke litt på andre ting? Når ungen blir 3? Begynner på skolen? Konfirmeres? Flytter hjemmefra?

Hva er det du snakker om da? Jeg har ikke skrevet noe i nærheten av det du snakker om her, men jeg er fast bestemt på at barn som tar skade av å være hjemme med foreldrene ("henge i skjørtet til mor") kanskje burde lagt inn en søknad om nye foreldre.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Hva er det du snakker om da? Jeg har ikke skrevet noe i nærheten av det du snakker om her, men jeg er fast bestemt på at barn som tar skade av å være hjemme med foreldrene ("henge i skjørtet til mor") kanskje burde lagt inn en søknad om nye foreldre.

Jeg tror ikke gutta mine hadde tatt skade av å være sammen med meg til de var 2-3 år, men JEG hadde blitt "gal".
Jeg innrømmer glatt at jeg kanskje ikke skulle hatt barn, jeg er ikke tålmodig nok.... Og har masse dårlig samvittighet for det. Men jeg angrer selvfølgelig IKKE på at vi valgte å få barn, og jeg tror ikke at gutta "lider". De har heldigvis en pappa som veier opp for mine mindre tålmodige sider.

[Skremmern]

Men det at man ønsker å jobbe, ha barna i barnehage, har lite tålmodighet og "blitt tussete av å gå hjemme" betyr ikke at barna tar skade av det. Det var hvert fall ikke det jeg la i min respons til Bauche.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men det at man ønsker å jobbe, ha barna i barnehage, har lite tålmodighet og "blitt tussete av å gå hjemme" betyr ikke at barna tar skade av det. Det var hvert fall ikke det jeg la i min respons til Bauche.

"Tar skade" er kanskje et litt uheldig uttrykk å bruke her? Det skal vel en god del til for at barn tar SKADE av å være hjemme med mamma eller at mamma tar SKADE av å gå hjemme....

Men det er som du sier, prioriteringer. Og der er vi like forskjellige som vi er på alt mulig annet.

[Polyanna]

Er det gjort noen forskning på stressnivå utover dag 9?

I vår barnehage har vi to ukers tilvenning for de minste barna, og det tror jeg er veldig klokt. Det tar tid å venne seg til mye nytt, og på å bli trygg. Hele første uka var maks tid 2-3 timer. Neste uka til og med sovetid og bare en bortimot full dag (6 timer). Tredje uka korte dager.

Det er selvsagt kronglete å mekke til, men det ordnet seg, heldigvis.

Utover det så er det vel forskjell på unger. Jeg synes 8 timer i barnehage er bittlitt for lenge, selv med en lang lur midt på, og har alltid prøve å flekse mest mulig for at dagene skal bli litt kortere.

[Kråka]

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så pes å være sammen med ungene sine 24/7. Hva med de som jobber i barnehager OG som har egne barn i tillegg? Har de lov til å ha mer egentid enn andre? Jeg har vært hjemmeværende i 6 år og har ikke kjedet meg ett sekund. Man må være kreativ, møte andre, dra på plasser der det finnes folk: åpen barnehage osv. Jeg har også vært dagmamma en del. Til jul blir minsten 3 år, og har da tenkt å søke barnehageplass 2-3 dager i uken til han, etter nyttår.
Nå er størsten begynt på skolen og jeg har fulgt han hver morgen og hentet han igjen. Han trenger ikke sfo siden jeg er hjemme. Har ofte fått spm om når jeg skal begynne å jobbe igjen osv, om jeg ikke blir gal av å være hjemme osv. Hva skal jeg bli gal av? Mine egne, søte og kjære barn?
Nei jeg blir ikke gal av å ville være sammen med mine egne hele tiden!!
Men jeg blir sprø av det maset samfunnet tyter om; alle kvinner i arbeid, få full barnehagplass til alle 1 åringer

Jeg skal ut i arbeid igjen, når ungene ikke er fullt så travle og avhengig av meg.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så pes å være sammen med ungene sine 24/7. Hva med de som jobber i barnehager OG som har egne barn i tillegg? Har de lov til å ha mer egentid enn andre? Jeg har vært hjemmeværende i 6 år og har ikke kjedet meg ett sekund. Man må være kreativ, møte andre, dra på plasser der det finnes folk: åpen barnehage osv. Jeg har også vært dagmamma en del. Til jul blir minsten 3 år, og har da tenkt å søke barnehageplass 2-3 dager i uken til han, etter nyttår.
Nå er størsten begynt på skolen og jeg har fulgt han hver morgen og hentet han igjen. Han trenger ikke sfo siden jeg er hjemme. Har ofte fått spm om når jeg skal begynne å jobbe igjen osv, om jeg ikke blir gal av å være hjemme osv. Hva skal jeg bli gal av? Mine egne, søte og kjære barn?
Nei jeg blir ikke gal av å ville være sammen med mine egne hele tiden!!
Men jeg blir sprø av det maset samfunnet tyter om; alle kvinner i arbeid, få full barnehagplass til alle 1 åringer

Jeg vil ikke ut i arbeid, fordi jeg har en temmelig fulltidsjobb hjemme!

Akkurat den siste kommentaren her fortjener å bli besvart selv om det kanskje ikke har noe med stressede barn å gjøre som sådann.

At du ikke vil ikke ut i arbeid fordi du føler du har fulltidsjobb hjemme, sier jo bare _litt_ om hvilken bragd det er for resten av oss å oppdra flotte unger med de rette verdiene. Vi gjør denne jobben i tillegg til at vi yter utenfor hjemmet. Vi sjonglerer kakaokjeler, ridetimer, pinnebrød, foreldresamtaler og "Kongokafe" på en brøkdel av tiden du sannsynligvis bruker. I tillegg er jeg av dem som synes det er flott med lekser slik at jeg og storesøster kan sitte sammen å lære.

Jeg blir ikke gal av ungene mine og når jeg er sammen med dem er jeg sikker på at de ikke lider. Men, jeg er ikke 2 -eller 7 år, og jeg synes ikke det morsomste i verden er å leke butikk eller være med å bygge en hemmelig hytte. Ei heller er min favorittsyssel å løpe rundt og rundt og rundt og rundt og.... Her kommer de tilbudene som finnes (med andre barn i samme størrelse) inn: SFO og barnehage. Jeg tror jammen jeg hadde benyttet meg av disse selvom jeg ikke jobbet fullt. JEG trenger litt annen input enn det jeg føler jeg hadde fått som en moderne versjon av 50-talls husmoren med "hjem og barn" som fulltidssyssel.

Jeg har barn som har hatt/har det fint i barnehagen, så jeg tror ikke kortisolnivået deres har vært nevneverdig høyere enn vanlig.

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så pes å være sammen med ungene sine 24/7. Hva med de som jobber i barnehager OG som har egne barn i tillegg? Har de lov til å ha mer egentid enn andre? Jeg har vært hjemmeværende i 6 år og har ikke kjedet meg ett sekund. Man må være kreativ, møte andre, dra på plasser der det finnes folk: åpen barnehage osv. Jeg har også vært dagmamma en del. Til jul blir minsten 3 år, og har da tenkt å søke barnehageplass 2-3 dager i uken til han, etter nyttår.
Nå er størsten begynt på skolen og jeg har fulgt han hver morgen og hentet han igjen. Han trenger ikke sfo siden jeg er hjemme. Har ofte fått spm om når jeg skal begynne å jobbe igjen osv, om jeg ikke blir gal av å være hjemme osv. Hva skal jeg bli gal av? Mine egne, søte og kjære barn?
Nei jeg blir ikke gal av å ville være sammen med mine egne hele tiden!!
Men jeg blir sprø av det maset samfunnet tyter om; alle kvinner i arbeid, få full barnehagplass til alle 1 åringer

Jeg vil ikke ut i arbeid, fordi jeg har en temmelig fulltidsjobb hjemme!

Du trives tydeligvis med å være hjemme. Flott for deg! Men ikke alle er deg. Noen trives bedre med å være i jobb utenfor hjemmet. Jeg blir ganske utålmodig og tiltaksløs av å bare være hjemme, og har faktisk mer overskudd til barna da vi ikke er sammen hele tiden. Andre blir fryktelig slitne av å jobbe, og får mindre overskudd til barna av det. Om det er tilfelle skjønner jeg godt at man ønsker seg noe annet. Uansett hva man velger er det lurt å ha en smule toleranse for andres valg.