Hvor langt skal man gå for å være livssynsnøytral i skolen

[Polyanna]

Jeg observerer at jeg, selv om jeg selv er ateist, ser helt annerledes på religiøsitet og kirkebesøk generelt enn for eksempel Esme. Selv om jeg syns at kristendommen er "åpenbart ikke SANN", så ser jeg ikke noe negativt i at noen velger å "hoppe uti" en tro - å tro på den gode delen av kristendommen (jeg syns før at tros-shopping var forkastelig, men nå skjønner jeg poenget mer), å tro på betingelsesløs kjærlighet og ditto tilgivelse - er en ok ting for de som ønsker det i livet sitt. Det virker hyggelig og trygt, og jeg ser ikke helt de skremmende elementene av det. Eller, det ser ut til at de som velger en slik tro ikke er spesielt skremt.

Så om barna mine velger det, så er det ok. Fasinerende og litt rart, men ok.

Jeg syns også at kirkebesøk er hyggelig, selv som ateist. Jeg er faktisk veldig glad i gudstjenester. Jeg liker liturgien, samene, orgel, kirkerommet, lukten. Av og til liker jeg til og med prekenen.

Så selv om jeg på prinsipielt grunnlag selvsagt er mot forkynnelse i skolens regi (og gudsjenestebesøk er forkynnelse. Det er ikke et "kirkebesøk"), så kjenner jeg at jeg er mindre kraftfull motstandere enn dere som ser på tro og forkynnelse som en "mindre bra ting".


Jeg kjenner at jeg føler meg litt i dette spørsmålet. Veldig lite prinsippfast, i hvert fall.