Det siste tabu?

[Dronningen]

Jeg forsøkte å reflektere over min umiddelbare tanke rundt dette. For meg var det å få barn så stort, så ekstremt dyptpløyende i mitt følelsesliv, så berusende og meningsfylt, at det ikke kan sammenlignes med noe annet i livet mitt. Verken bryllup, jobbrelaterte ting, egne interesser, et.c. nærmer seg dette i styrke og betydning. MEN jeg kunne jo ikke vite noe om dette på forhånd.

Men hva visste jeg. Jo jeg hadde et behov for å bety noe for noen, og jeg ønsket meg flere å være glad i.

Hvis noen ikke har dette behovet, og føler at livet som det er gir dem mening, utfordringer, glede, så blir det jo deres sak. Det er jo frivillig. Vil man ha noen fordommer? Tja. Som med alt annet der folk prioriterer seg selv, så vil man jo lure litt på hvordan det kan være nok, kanskje. Eller hva som gjør at det livet virker mer forlokkende sånn "in the end". For for de fleste er jo livet en ballanse mellom familieliv og personlig frihet. Hvorfor bare det ene?

Når det er sagt så har jeg en venninne som ikke har barn, og som jeg antar har valgt å ikke få. Og med henne er det faktisk helt forståelig, og egentlig litt som forventet.