Blir våre barn uselvstendige og tafatte individer?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

På FP, muligens, men vi er vel alle enige i at FP-ere ikke er representative for foreldre flest. Jeg ser og opplever at barn presses mye IRL.

Ja, klart, mange barn presses alt for mye, men jeg tror foreldrene mener at det dreier seg om helt adekvate utfordringer. Altså, foreldrene vet ikke selv hva som er adekvat eller ikke. Det er masse folk som rett og slett har for lite kunnskap om hva man kan forvente av barn i den og den årsklassen.

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Ja, klart, mange barn presses alt for mye, men jeg tror foreldrene mener at det dreier seg om helt adekvate utfordringer. Altså, foreldrene vet ikke selv hva som er adekvat eller ikke. Det er masse folk som rett og slett har for lite kunnskap om hva man kan forvente av barn i den og den årsklassen.

Og at man alltid safer. Men jeg tror en del avgjørelser også blir basert på hva man synes er viktig. For meg er det veldig viktig at barna mine skal klare seg selv, at de ikke skal være avhengig av meg i nærheten for å være trygge. At de skal stole på at de greier å ordne opp i ting selv. Helt fra de var små (jaja, minsten er jo ganske liten enda) har jeg oppfordret dem til å gjøre ting selv. Andre savner mer oppbacking hjemme da de vokste opp, og synes derfor at det viktigste er å hjelpe barna sine slik at de ikke havner i situasjoner de ikke mestrer.

[Polyanna]

Jeg tror det er bra å oppleve kjipe ting. Å ikke få til noe (ikke BARE oppleve mestring, fordi foreldrene nøye siler hva som er "adekvate" utfordringer til å bety at de akkurat skal få det til). Å oppleve kjipe folk. Å hate den kjeftende håndballæreren. Å gå på et litt skummelt svømmekurs når det er ekkelt å få vann i fjeset.

Livet inneholder en masse kjipe ting og det som skiller er ikke i hvor stor grad vi som foreldre har klart å renske bort disse tingene, men at vi har anerkjent det kjipe sammen med barna og hjulpet dem å takle det. (Ikke "pytt-pytt, DET gjorde vel ingentingen??" som jeg tror var vanligere da vi var barn)

Og overganger gjør vondt. Alle endringer gjør det. Også endringer som viser seg å bli til det bedre. Vi skal ikke skåne ungene for det, men gi dem verktøy til å takle det.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg tror det er bra å oppleve kjipe ting. Å ikke få til noe (ikke BARE oppleve mestring, fordi foreldrene nøye siler hva som er "adekvate" utfordringer til å bety at de akkurat skal få det til). Å oppleve kjipe folk. Å hate den kjeftende håndballæreren. Å gå på et litt skummelt svømmekurs når det er ekkelt å få vann i fjeset.

Livet inneholder en masse kjipe ting og det som skiller er ikke i hvor stor grad vi som foreldre har klart å renske bort disse tingene, men at vi har anerkjent det kjipe sammen med barna og hjulpet dem å takle det. (Ikke "pytt-pytt, DET gjorde vel ingentingen??" som jeg tror var vanligere da vi var barn)

Og overganger gjør vondt. Alle endringer gjør det. Også endringer som viser seg å bli til det bedre. Vi skal ikke skåne ungene for det, men gi dem verktøy til å takle det.

Dette er jeg veldig veldig enig i, barna skal jo takle verden og samfunnet mer eller mindre alene senere, så det er viktig at de får opplevd negative ting også, mens man faktisk har foreldre som kan trøste og hjelpe til med å fordøye det. Jeg tror det er viktig for å utvikle empati også jeg. Kjipe ting skjer, og det er bare å lære seg å takle det.