Arne Næss er død

[emm]

Jeg ser ingen motsetning i å sørge et menneske som er død og å feire det mennesket var og betydde.
Sorg er jo så mangt, jeg vet jeg vil bli lei meg den dagen min farmor dør og kommer selvfølgelig til å la meg få lov å sørge det. Det finnes for meg ingen riktig eller feil måte å føle når man mister et mennesket man er glad i. Selv om det er enklere å forsone seg med det fordi hun har levet et langt liv og er fornøyd selv vil jeg absolutt tillate meg selv å føle den sorgen jeg føler.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Jeg ser ingen motsetning i å sørge et menneske som er død og å feire det mennesket var og betydde.
Sorg er jo så mangt, jeg vet jeg vil bli lei meg den dagen min farmor dør og kommer selvfølgelig til å la meg få lov å sørge det. Det finnes for meg ingen riktig eller feil måte å føle når man mister et mennesket man er glad i. Selv om det er enklere å forsone seg med det fordi hun har levet et langt liv og er fornøyd selv vil jeg absolutt tillate meg selv å føle den sorgen jeg føler.

Folk er forskjellige. Jeg sørget på en helt annen måte da min far døde enn da eldgamle mormor døde. Det første hadde et element av urettferdighet, en tragedie, mormors død var, selv om det var en sorg over en æra som var over og savn etter en bestemt person, en lettelse over at hennes liv var fullbyrdet og ble avsluttet sånn som hun hadde levet det. Jeg var jo ikke kjempeglad over at hun døde, men jeg syntes at det var helt riktig å også feire at det hadde vært så bra.