Er det "verre" å dø for en ateist?

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Når det gjelder hva som definerer en som religiøs, trodde jeg som deg Iset, at man må bekjenne seg til en av de etablerte religionene. men FP-damene har i en tidligere diskusjon hevdet meget insisterende at så lenge man tror på en guddommelig kraft i en eller annen form, så ER man religiøs. Og har FP damene sagt det, så er det vel sånn?

Men jeg er ganske interessert i hva som ligger i begrepet her. ER man religiøs selv om man ikke bekjenner seg til noen religion og samtidig tror på feks. gjenferd og at det meste som skjer har en mening?

[Pebbles]

Fant dette i en artikkel i Dag og Tid:

Det både finst og har funnest ateistiske religionar;det vil seia religionar som ikkje har ein gudsfigur, men som harein heilag dimensjon. Det mest typiske dømet på deter jainismen i India, som var ein viktig religion fram til år1000, men som no er liten med fire-fem millionar tilhengarar.Det er ein erklært ateistisk religion som byggjer påsjelevandring og frelse utan Gud. Det same gjeld ein stor delav buddhismen og ein viss del av hinduismen. Det er ei typiskvestleg oppfatning at religion og gudsdyrking er det same, menden viktigaste definisjonen på ein religion er at livssynethar ein heilag dimensjon som gjev meining i tilværet. Detsom skil religionen og ikkje-religionen er ikkje trua påGud, men trua på det heilage.

[Esme]

Etter min erfaring, og jeg har jo sett og snakket med ganske mange som har dødd, og jeg har også diskutert dette en gang med en kreftlege så er erfaringen den at det til dels kommer an på personlighet, men mest om man har et avklart syn på hva som skjer når man dør. De som har det verst er agnostikerne, de som ikke er helt sikre på hva de mener. 100 % overbeviste ateister er absolutt ikke mer redde enn 100 % overbeviste religiøse, er virkelig den erfaringen som vi hadde begge to.

Og ja, at nyreligiøsitet som at man tror på ånder og slikt, det er en religion. Det er absolutt ikke bare FP-damer som sier det, men religionshistorikere også. Det er sånn sett spennende tider fordi vi ser en ny religion bre seg, og det er jo lenge siden sist.

[Mauser]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Etter min erfaring, og jeg har jo sett og snakket med ganske mange som har dødd

Bytte tannkrem, kanskje?

Opprinnelig lagt inn av Mauser, her.

Bytte tannkrem, kanskje?

[Daisy]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

De som har det verst er agnostikerne, de som ikke er helt sikre på hva de mener. 100 % overbeviste ateister er absolutt ikke mer redde enn 100 % overbeviste religiøse, er virkelig den erfaringen som vi hadde begge to.

Hehe, jeg er vel en agnostiker. Og jeg synes det virker rart det du sier uten at jeg skal bestride det altså. Men for meg personlig så hadde jeg trodd det var enklere for agnostikere. Mer spennende i det minste.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Sybil, her.

Hehe, jeg er vel en agnostiker. Og jeg synes det virker rart det du sier uten at jeg skal bestride det altså. Men for meg personlig så hadde jeg trodd det var enklere for agnostikere. Mer spennende i det minste.

Det kommer jo også an på personligheten, det finnes agnostikere som synes det er spennende å dø fordi det er en ny opplevelse, men av de som har sterk dødsangst så synes jeg agnostikere er overrepresentert. Og av de som tar det svært rolig så er de fleste overbevist religiøs eller ateist.

Opprinnelig lagt inn av Sybil, her.

Hehe, jeg er vel en agnostiker. Og jeg synes det virker rart det du sier uten at jeg skal bestride det altså. Men for meg personlig så hadde jeg trodd det var enklere for agnostikere. Mer spennende i det minste.

Spennende er vel i denne sammenheng å sidestille med usikkerhet, og da gir det jo mening at agnostikerne sliter på dødsleiet. Usikkerhet er meget angstprovoserende.

Innen den eksistensialistiske filosofien og psykologien er det et utbredt syn at man må vedkjenne seg sin egen dødelighet for virkelig å kunne omfavne livet og nå sitt potensiale som menneske. Litt på siden av diskusjonen, kanskje, men jeg synes det er et interessant perspektiv på livet.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Innen den eksistensialistiske filosofien og psykologien er det et utbredt syn at man må vedkjenne seg sin egen dødelighet for virkelig å kunne omfavne livet og nå sitt potensiale som menneske. Litt på siden av diskusjonen, kanskje, men jeg synes det er et interessant perspektiv på livet.

Jeg diskuterte akkurat dette med mannen min og han har den faste meningen at livet slutter med døden og sier at han makter ikke å tenke på noe annet. Livet gir ikke mening for han om det ikke skal være begrenset, og han er enig med meg om at en evighet sammen med familien er faktisk ikke ønskelig.

Jeg tror at det eneste som kunne ha fått meg til å ønske at jeg tenkte annerledes er om jeg hadde mistet et barn, da hadde jeg ønsket å kunne treffe det igjen, men jeg tror ikke det er mulig for meg å tenke på den måten.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg diskuterte akkurat dette med mannen min og han har den faste meningen at livet slutter med døden og sier at han makter ikke å tenke på noe annet. Livet gir ikke mening for han om det ikke skal være begrenset, og han er enig med meg om at en evighet sammen med familien er faktisk ikke ønskelig.

Jeg tror at det eneste som kunne ha fått meg til å ønske at jeg tenkte annerledes er om jeg hadde mistet et barn, da hadde jeg ønsket å kunne treffe det igjen, men jeg tror ikke det er mulig for meg å tenke på den måten.

Jeg tror jeg skjønner hva mannen din mener. Når jeg tenker over det, ville jeg neppe takket ja til et tilbud om å leve på jorden (eller et annet sted) i det uendelige. Det er noe fint og beroligende ved tanken på at livet har en begynnelse og en slutt. Vi har en begrenset tid vi skal fylle med innhold og mening, og etter det er det ikke mer.

Samtidig må jeg innrømme at jeg er redd for å dø NÅ - jeg føler meg på langt nær ferdig med å leve, og jeg har så inderlig lyst til å få barn og følge dem et stykke på veien, om ikke annet. Jeg har også lyst til å bli bestemor før jeg takker for meg. Mulig jeg vil føle det annerledes når alderdommen virkelig tar tak i meg, men slik jeg ser det nå virker det meningsfult og naturlig å dø og ikke være mer etter et langt liv. Tror ikke jeg kunne tenke meg å begynne helt på nytt igjen, f.eks.