Er det "verre" å dø for en ateist?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Innen den eksistensialistiske filosofien og psykologien er det et utbredt syn at man må vedkjenne seg sin egen dødelighet for virkelig å kunne omfavne livet og nå sitt potensiale som menneske. Litt på siden av diskusjonen, kanskje, men jeg synes det er et interessant perspektiv på livet.

Jeg diskuterte akkurat dette med mannen min og han har den faste meningen at livet slutter med døden og sier at han makter ikke å tenke på noe annet. Livet gir ikke mening for han om det ikke skal være begrenset, og han er enig med meg om at en evighet sammen med familien er faktisk ikke ønskelig.

Jeg tror at det eneste som kunne ha fått meg til å ønske at jeg tenkte annerledes er om jeg hadde mistet et barn, da hadde jeg ønsket å kunne treffe det igjen, men jeg tror ikke det er mulig for meg å tenke på den måten.