Spinoff - savner du mannen etter en uke?

[Acsa]

Ja, jeg savner ham, men jeg savner ungene mere. Jeg har nå vært borte ti dager fra dem, og skal reise hjem på lørdag. Det er svært, svært sjelden jeg er så mye som femten dager borte fra ham - jeg har aldri vært så lenge borte fra Plutten (4 år).

[Siw]

Nei, overhodet ikke. Jeg syns egentiden er deilig svarte jeg.
Jeg er alene 14 dager av slengen da samboeren min jobber på Svalbard i Svea gruva.
Så jeg er vant med det. I FJOR VAR HAN BORTE I 6 UKER OG DET VAR IKKE NOE GREIT.

[Vianne Rocher]

Opprinnelig lagt inn av Carrera, her.

At mannen er borte to uker i slengen, er en del av hverdagen min. Og veldig ofte blir det tre uker.

Klart jeg savner han. Hadde jeg ikke følt savn, så ville jeg vurdert hele forholdet tror jeg. Men, savnet er ikke av den altoppslukende sorten, og jeg graver meg ikke ned i savnet. Dagene går sin gang, og det er bare deilig å kjenne på det savnet jeg føler.

I skrivende stund så vet jeg at jeg om mindre enn 24 timer har mannen hjemme igjen, etter tre ukers fravær, og nå kjenner jeg at det kribler og jeg er utålmodig. Skal blie veldig godt å få han hjem nå.

Dette kjenner jeg meg igjen i

[Malama]

Absolutt!

Ikke at jeg setter meg til å gråte, men savner ham, og det kjennes ikke godt, om han er borte et døgn eller to jeg! Ei uke er LENGE, så lenge har jeg vel ikke vært borte fra ham siden den sommeren vi ble sammen, tror jeg...

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Myrsnipa, her.

Savner mann mer enn unger? Hva? Er mannen da "viktigere" enn ungene? Den sliter jeg med å forstå. For meg kommer ungene over ALT. Hadde savnet ungene mer enn mat og vann om jeg ble uten begge deler.

Mannen min er ikke viktigere enn sønnen min, det vil jeg ikke si. Men jeg savner i grunnen aldri sønnen min; så lenge jeg vet han har det bra, plager det meg ikke at han er borte. (To uker nå i sommer var helt uproblematisk.) Det er alltid hyggelig å se ham igjen, og å snakke med ham på telefonen hvis han eller jeg er borte, men jeg er ikke lei meg for at han ikke er der. Mannen min savner jeg derimot - savner å være sammen med ham, savner å prate med ham, å dele ting med ham. Han er den jeg snakker mest med og den jeg er vant til å ha rundt meg og komme med kommentarer og anekdoter til, den jeg ser film sammen med og drikker champagne med, den jeg ber sette på kaffen når jeg er for trøtt til å gjøre det selv, og den jeg sover sammen med. Mannen min er i så stor grad en del av hele livet mitt - og sønnen min er det viktigste i verden for meg, men det er ikke hans "jobb" å være her og dele hver hverdag med meg, og måten jeg er glad i ham på er en helt annen måte. Når det gjelder sønnen min, er det viktigste at han har det bra - når det gjelder mannen min, er det viktigste at han er sammen med meg (ikke nødvendigvis fysisk sammen med meg hele tiden, men at han er kjæresten min). Eller noe sånt.

[Bomull]

Jeg synes mange ganger det bare er veldig godt å være alene eller gjøre noe annet med andre mennesker. F.eks reise på husmorferie en uke ol. Allikevel savner jeg jo både mann og barn, men kanskje aller mest sistnevnte. Reiser mannen avsted savner jeg jo også han, ganske fort faktisk, men jeg overlever jo!

En kan vel si jeg savner både mann og barn like mye, men på forskjellige måter!

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Absalone, her.

En kan vel si jeg savner både mann og barn like mye, men på forskjellige måter!

Kunne ikke sagt det bedre selv. Og det hender jeg tenker at jeg trenger ferie fra ungene nå som jeg er hjemmeværende husmor. Men det hender ikke at jeg tenker at jeg trenger ferie fra mannen. Det betyr ikke at jeg elsker mannen mer enn ungene, bare at mannen (heldigvis ) er hakket mer selvgående enn en 4-åring og en 9-åring med et elsk/hat-forhold til hverandre.

Jeg kunne klart meg fint en uke uten både mann og barn, husmorferie er ikke så dumt, det. Ut over en uke hadde lengselen etter både kjærlig ektefelle og bråkebøtte-unger blitt så stort at det hadde latt en demper på freden og roen.

[banana]

Jeg synes Skilpadda beskriver det jeg føler.

[Appelsin]

Jeg savner ham etter noen dager - mest det å snakke med ham eller for vi er liksom verdens beste venner av og til.
Men jeg synes også det er dødsdeilig å slippe å snakke med ham noen dager i strekk hvis det er lenge siden sist jeg var helt alene i huset (etter barnas sengetid da..).

[rine]

Etter en uke begynner jeg nok å savne han litt, ja. Noen dager er bare deilig; alene med fjernekontrollen og kan breie meg i senga- helt uten snorkeforstyrrelser.

[nolo]

Det lengste vi har vært vekke fra hverandre er to uker,når han har vært på reise, og det går helt fint. Klart jeg savner ham innimellom, men ikke sånn at jeg blir tungsindig av det. Og hvis det er jeg som reiser vekk, savner jeg ham ikke. Ungene savner jeg mye raskere.

[Anne C]

Jeg er også enig med Skilpadda.

[Hyacinth]

Jeg også.

[Filifjonka]

Jeg savner mannen min veldig fort, og det er ikke fordi jeg ikke kan håndtere unger og hverdag alene. For det kan jeg. Men når den fysiske avstanden mellom oss øker, og han eller jeg er på vei et annet sted, så kjenner jeg at jeg savner ham dypt og inderlig. Ganske fort. Jeg liker at vi sover sammen om natta, og savner ham rent fysisk.

[Filifjonka]

Jeg griner ikke, altså.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Jeg griner ikke, altså.

Ikke jeg heller. Men ellers er jeg som deg. Jeg synes også det er skikkelig kjipt å legge meg alene og være alene om natten. Jeg gruer meg litt til at mannen skal reise bort noen dager om et par uker. Ikke til alt det praktiske på dagtid (jo, litt det også), men mest det å ikke ha ham der, særlig i senga. For å si det rett ut.

[Tilde]

Jeg har mann som jobber off-shore, så jeg er vant til at han er borte 14 dager i slengen
Det går helt fint, men klart jeg savner ham.
Vi snakkes som regel 1-2 ganger daglig på telefon, og jeg kan ringe ham på kontoret når jeg føler for det.
Første uken synes jeg går fort og greit, andre uken savner jeg ham veldig.

[Katta]

Jeg savner han jo, men jeg sitter ikke akkurat og gråter av den grunn. Men etter et par dager begynner jeg å glede meg til han kommer tilbake ja.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Myrsnipa, her.

Savner mann mer enn unger? Hva? Er mannen da "viktigere" enn ungene? Den sliter jeg med å forstå. For meg kommer ungene over ALT. Hadde savnet ungene mer enn mat og vann om jeg ble uten begge deler.

Jeg tror ikke man kan måle kjærlighet i hvor mye man savner hverandre, og det har ikke noe med å være viktigst å gjøre. Det har mye med det som Skilpadda skriver, og i tillegg har det noe med at jeg synes det er fint å være litt i fred en sjelden gang, og ha litt tid for meg selv.

Jeg synes det er deilig å kunne kunne koble ut og "være i fred i mitt eget hode" av og til. Jeg elsker ungene mine og liker å være sammen med dem, men de gir ikke mye rom for indre ro, hvis jeg kan få uttrykke meg litt blomstrende. Når ungene er borte er det stille og fredelig rundt meg; jeg nyter å kunne drikke en kaffekopp i stillhet i en halv time uten avbrudd, sitte på do uten at noen rasler med dørhåndtaket og hyler at de vil inn, at det er like ryddig i stua på kvelden som det var om ettermiddagen og at jeg kan lese en bok uavbrutt eller bare nyte utsikten og stillheten på verandaen uten å måtte forholde meg til noen som krever noe av meg. Jeg absolutt elsker slike pustehull i hverdagen, må jeg innrømme. (Og dette er selvsagt noe jeg føler fordi de nesten alltid er her. Hadde jeg være mye borte fra dem eller de mye borte fra meg, hadde jeg garantert ikke satt like stor pris på det.)

Mannen min derimot, trenger jeg aldri noe pusterom fra. Han liker jeg å være sammen med alltid, og det føles som om noe viktig mangler når han er borte.

Sånn er det bare, og jeg tror ikke det automatisk gjør meg til noen dårlig mor. Når sant skal sies har jeg ikke en gang dårlig samvittighet for å føle det slik, egentlig. Det hender jeg faker litt samvittighetskvaler likevel, for å unngå sånne "Hva!? Er du ikke skikkelig glad i ungene dine?"-utbrudd.

Og jeg klarer meg mye lenger uten ungene enn jeg gjør uten vann og mat. Seriøst: når klokka blir 11:30 på jobb, er jeg jammen glad for at jeg ikke savner ungene like mye som jeg ville savnet matpakka mi dersom den lå igjen hjemme. Kjære vene så slitsomt det skulle vært.

[Teofelia]

For øvrig skjønner jeg ikke helt hvorfor denne tråden er gjort kjønnsspesifikk. Kan ikke menn savne kona like mye som kvinner savner mannen? Eller partneren av samme kjønn, for den del.

:rir en annens kjepphest: