«Syk av kroppsvekta» – en ok artikkel?

[Dixie Diner]

Det er jeg enig i, jeg burde fått hjelp mye tidligere. Eller oppsøkt hjelp tidligere, jeg forstod jo ikke alvoret før det var "for sent", så jeg vet ikke om jeg kan skylde på noen andre enn meg selv heller. Og når man er kommet opp i en så høy vekt og blir veldig påvirket av det psykisk og fysisk, haster det ofte med en slik operasjon. Hvertfall gjorde det det for meg, jeg hadde tatt min død av å bli nektet operasjon på det tidspunktet. Det var gått altfor langt hos meg. Så ja, jeg burde fått/oppsøkt ordentlig hjelp tidligere, men når man ikke har gjort det og man blir så overvektig, er ofte operasjon den veien man må ta. Ikke alle, men noen. Deriblandt meg. Men man skal selvsagt jobbe med psyken ved siden av og ikke tro at operasjonen alene løser alt. Jeg har gjort det, og jeg jobber fremdeles.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Det er jeg enig i, jeg burde fått hjelp mye tidligere. Eller oppsøkt hjelp tidligere, jeg forstod jo ikke alvoret før det var "for sent", så jeg vet ikke om jeg kan skylde på noen andre enn meg selv heller.

Men, og nå er jeg bare nysgjerrig: på et tidspunkt var du bare 10 kilo over, 15 kilo over, 20 kilo over og så ble det mer og mer og mer, innså du ikke allerede på ti kilo over at det var for mye? Jeg mener, jeg er ti kilo over matchvekt nå, og jeg merker det jo?! Eller skjønte du det, men klarte ikke å gjøre noe med det? Eller ville du på en måte skade deg selv og foraktet deg selv, at du gjorde ting som var dumt for deg, selv om du visste det var dumt? Eller?

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Men, og nå er jeg bare nysgjerrig: på et tidspunkt var du bare 10 kilo over, 15 kilo over, 20 kilo over og så ble det mer og mer og mer, innså du ikke allerede på ti kilo over at det var for mye? Jeg mener, jeg er ti kilo over matchvekt nå, og jeg merker det jo?! Eller skjønte du det, men klarte ikke å gjøre noe med det? Eller ville du på en måte skade deg selv og foraktet deg selv, at du gjorde ting som var dumt for deg, selv om du visste det var dumt? Eller?

Tja, jeg veier jo 30 kilo over matchvekt, har veid 40 kilo over. Og jeg tenker jo hele tiden at "NÅ skal jeg skjerpe meg", "nei, NÅ skal jeg skjerpe meg", osv. Det er jo ikke slik at jeg plutselig en dag innså at jeg var 40 kilo overvektig. Jeg har jo vært smertelig klar over overvekten det hele tiden, bare at jeg har jo trodd at det utelukkende har dreid seg om skjerpings og selvdisiplin.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg har jo vært smertelig klar over overvekten det hele tiden, bare at jeg har jo trodd at det utelukkende har dreid seg om skjerpings og selvdisiplin.

Hadde det vært opp til skjerpings og selvdidiplin alene hadde du vært tynn som et strå og vært verdnsmester i noe. du er så utrolig FLINK til å trene, så disiplinert og dyktig til å gjøre det selv om du synes det er pyton. Jeg er ikke i nærheten av like flink og lettrentheten min gjør meg så lat, for jeg tenker: æsj, jeg kan bare begynne å løpe intervall en gang i uken, trene litt styrke og gå til barnehagen og vips, så er jeg der. Og det er sant, men jeg greier jo aldri å komme i gang.

Jeg beklager at jeg graver og maser og spør, altså, men jeg synes dette er utrolig interessant i et kvinneperspektiv og sett i fht overgrep, vold, dysfunksjonelle familier, krenkelser og mobbing. Jeg lurer på hva man kan gjøre i samfunnsperspektiv.

Som vanlig har FP vært utrolig skolerende. Jeg tenker aldri lat lenger, når jeg ser overvektige. Jeg tenker at her er det noen som kanskje ikke har hatt det helt ok alltid.

[Blondie]

Dessuten er det rart hvordan man lager unnskyldninger for seg selv. "Ok, jeg er ti kilo over matchvekt. Jeg skal begynne å trene i morgen. Oi, nå er jeg tjue kilo over, men det er fordi jeg har vært forkjølet og spist mye. Jeg skal begynne å trene i morgen. Jøss. Har det blitt tredve kilo over allerede? Hmmm. Dette klarer jeg ikke alene, jeg skal bare spise denne sjokoladen i dag, så kutter jeg ut for bestandig. Og i morgen begynner jeg å trene."

[Tove]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Dessuten er det rart hvordan man lager unnskyldninger for seg selv. "Ok, jeg er ti kilo over matchvekt. Jeg skal begynne å trene i morgen. Oi, nå er jeg tjue kilo over, men det er fordi jeg har vært forkjølet og spist mye. Jeg skal begynne å trene i morgen. Jøss. Har det blitt tredve kilo over allerede? Hmmm. Dette klarer jeg ikke alene, jeg skal bare spise denne sjokoladen i dag, så kutter jeg ut for bestandig. Og i morgen begynner jeg å trene."

Kjenner igjen denne.

Jeg husker da en her inne skulle opereres, så var det ei som skrev at hun var bittelitt misunnelig. Jeg kjenner igjen den følelsen. Det handler jo, for mange, om en lettvindt måte å gå ned i vekt på (altså, det føles slik). Og når man leser om Isets operasjon, og ser hvor fin hun er blitt, og alle ord om hvor flott alt er blitt nå, så kjenner man små stikk i forhold til at dette hadde jeg godt kunne ønske meg. Jeg også har sååå lyst å bli så slank og fin som Iset, da blir alt i livet mitt så bra. Bare jeg kan bli tynn, så blir jeg den flott Tove, som jeg egentlig vil være. Da vil alle mine problemer ble borte, nesten som om de blir tatt med blandt det som blir fjernet under operasjonen,og man våkner opp med en deilig lykkefølelse.

Slike glorifiserende følelser får jeg også av denne artikkelen. De får det til å høres så forbanna enkelt ut. Og da frister det veldig å kunne gjøre noe slikt, for å få det så godt, på en så enkel måte. Om jeg isolerer bare de "lettvindt tankene" så kjenner jeg at jeg hadde hatt veldig lyst til å gjøre dette. Men bruker jeg hodet mitt, og virkelig tenker over mer enn en side av dette, så ligger nok problemene andre steder enn kun på vekten. Jeg hadde kanskje blitt mer fornøyd av den jeg så i speilet, men om smerten i magen og hjertet hadde blitt borte...neppe.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Tove, her.

Kjenner igjen denne.

Jeg husker da en her inne skulle opereres, så var det ei som skrev at hun var bittelitt misunnelig. Jeg kjenner igjen den følelsen. Det handler jo, for mange, om en lettvindt måte å gå ned i vekt på (altså, det føles slik). Og når man leser om Isets operasjon, og ser hvor fin hun er blitt, og alle ord om hvor flott alt er blitt nå, så kjenner man små stikk i forhold til at dette hadde jeg godt kunne ønske meg. Jeg også har sååå lyst å bli så slank og fin som Iset, da blir alt i livet mitt så bra. Bare jeg kan bli tynn, så blir jeg den flott Tove, som jeg egentlig vil være. Da vil alle mine problemer ble borte, nesten som om de blir tatt med blandt det som blir fjernet under operasjonen,og man våkner opp med en deilig lykkefølelse.

Slike glorifiserende følelser får jeg også av denne artikkelen. De får det til å høres så forbanna enkelt ut. Og da frister det veldig å kunne gjøre noe slikt, for å få det så godt, på en så enkel måte. Om jeg isolerer bare de "lettvindt tankene" så kjenner jeg at jeg hadde hatt veldig lyst til å gjøre dette. Men bruker jeg hodet mitt, og virkelig tenker over mer enn en side av dette, så ligger nok problemene andre steder enn kun på vekten. Jeg hadde kanskje blitt mer fornøyd av den jeg så i speilet, men om smerten i magen og hjertet hadde blitt borte...neppe.

Og det er sånne ting som gjør at jeg sitter igjen med en slags dårlig samvittighet overfor min situasjon (det kan jo ikke du for, det er bare sånn jeg føler det). Hver gang noen skryter av meg i en tråd, blir jeg jo glad, men samtidig kjenner jeg det stikker litt fordi jeg vet at noen kanskje blir misunnelige, fristet av operasjonen eller irriterte fordi jeg tok "den enkle utveien". Og jeg burde kanskje ikke skrive dagbok og slikt om operasjonene mine, fordi jeg vet det skaper misunnelse og irritasjon. Men jeg startet vektdagboka fordi det for meg er ren terapi å skrive om det, og jeg har fått så mange gode innlegg tilbake, tankevekkende innlegg, jeg synes det er så godt å skrive om det, rett og slett. Men jeg burde kanskje ha lagt det til en lukket blogg eller noe. Tenkte meg ikke om da jeg begynte å skrive, for formålet mitt var som sagt å skrive fra meg.

[Tove]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Og det er sånne ting som gjør at jeg sitter igjen med en slags dårlig samvittighet overfor min situasjon (det kan jo ikke du for, det er bare sånn jeg føler det). Hver gang noen skryter av meg i en tråd, blir jeg jo glad, men samtidig kjenner jeg det stikker litt fordi jeg vet at noen kanskje blir misunnelige, fristet av operasjonen eller irriterte fordi jeg tok "den enkle utveien". Og jeg burde kanskje ikke skrive dagbok og slikt om operasjonene mine, fordi jeg vet det skaper misunnelse og irritasjon. Men jeg startet vektdagboka fordi det for meg er ren terapi å skrive om det, og jeg har fått så mange gode innlegg tilbake, tankevekkende innlegg, jeg synes det er så godt å skrive om det, rett og slett. Men jeg burde kanskje ha lagt det til en lukket blogg eller noe. Tenkte meg ikke om da jeg begynte å skrive, for formålet mitt var som sagt å skrive fra meg.

For min del handlet ikke dette om deg, at du har gjort noe som helst galt. Det handler kun om mine egne følelser. Du skal jo kunne være så lykkelig som bare det, for at det har blitt så bra for det. Og jeg unner deg det av hele mitt hjerte. Det handler kun om meg. Jeg er glad på vegne av alle som gjør dette, og blir lykkelig og fornøyd, det skulle bare mangle, og det er ikke din skyld at andre blir misunnelig. Det er bare slik at om man sliter med vekten, så er det klart man ønsker seg en "hokus pokus-forvandling" som kan fri man fra alt.

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Og det er sånne ting som gjør at jeg sitter igjen med en slags dårlig samvittighet overfor min situasjon (det kan jo ikke du for, det er bare sånn jeg føler det). Hver gang noen skryter av meg i en tråd, blir jeg jo glad, men samtidig kjenner jeg det stikker litt fordi jeg vet at noen kanskje blir misunnelige, fristet av operasjonen eller irriterte fordi jeg tok "den enkle utveien".

Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for det. Men av og til dukker det opp litt nyanser i historiene her på FP også, som at det er knallhardt å ikke kunne spise så mye man vil, etter at man er operert. Det syntes jeg manglet i den artikkelen i Magasinet. Hvis jeg leste godt nok, da. Fikk liksom inntrykket av at hun ble operert, og så, svisj, møter vi henne senere, og ingenting om hvordan det har vært mens hun mistet kiloene. Det er jo kanskje det som er noe av det viktige å få fram med tanke på at det ikke er noen "enkel vei ut" av problemene. Men at har man først operert seg, så tvinger man seg til å slanke seg, på en måte. (I tillegg til redusert næringsopptak). Jeg synes det er bra at sukesesshistorier kommer fram, og viser at ekstrem overvekt er et medisinsk problem, og at denne behandlingsformen finnes. Men som noen andre også sa: det at det bare fremstilles som en enkel rosenrød utvei, slår liksom tilbake på både de som er operert, og de som ikke er det (ennå), enten "hun valgte en snarvei, for å se bra ut", eller "men det er vel bare å la seg operere".

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Men, og nå er jeg bare nysgjerrig: på et tidspunkt var du bare 10 kilo over, 15 kilo over, 20 kilo over og så ble det mer og mer og mer, innså du ikke allerede på ti kilo over at det var for mye? Jeg mener, jeg er ti kilo over matchvekt nå, og jeg merker det jo?! Eller skjønte du det, men klarte ikke å gjøre noe med det? Eller ville du på en måte skade deg selv og foraktet deg selv, at du gjorde ting som var dumt for deg, selv om du visste det var dumt? Eller?

Vet du, det der er et fantastisk godt spørsmål. Jeg kan desverre ikke svare på det, for det er så absurd. Jeg vet rett og slett ikke?
Altså, jeg HAR jo slanket meg hele livet, så det er jo feil å si at jeg aldri har tatt tak i det, egentlig. Jeg har bare gjort det på feil måte. Jeg er verdensmester i slanking. På det meste gikk jeg ned ca. 30-35 kilo, og så gikk jeg opp igjen. Hvorfor jeg ikke fikk panikk da jeg merket at klærne strammet? Tja, si det. Jeg fikk vel panikk, men så ble jeg overmannet av overspisingen. Trøstespisingen. En alkoholiker vet jo at familie, hus og jobb står på spill, men klarer allikevel ikke å slutte. Ikke uten hjelp, som regel. Det høres jo helt sykt ut for de som ikke har vært i situasjonen selv, men man blir blind og ser bare det man vil se.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Men, og nå er jeg bare nysgjerrig: på et tidspunkt var du bare 10 kilo over, 15 kilo over, 20 kilo over og så ble det mer og mer og mer, innså du ikke allerede på ti kilo over at det var for mye? Jeg mener, jeg er ti kilo over matchvekt nå, og jeg merker det jo?! Eller skjønte du det, men klarte ikke å gjøre noe med det? Eller ville du på en måte skade deg selv og foraktet deg selv, at du gjorde ting som var dumt for deg, selv om du visste det var dumt? Eller?

Jeg gjorde det. Innså det altså. Og gjorde noe med det. Gikk fra 85 til 65. Gikk opp igjen til 90. Gikk ned til 70. La på meg veldig i svangerskap. Så ble det vanskeligere å gå ned. Kanskje bare fra 100 til 85. La på meg mer. Enda mer tiltak. La på meg mer. Ga faen. Hva er vitsen når man går opp og går opp og går opp og går opp ... Aldri kunne spise en is eller en sjokolade eller et stykke kake. For da trigger det noe som definitivt ikke er sunt. Så ja, klart jeg innså det. Jeg bare sluttet å bry meg.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg gjorde det. Innså det altså. Og gjorde noe med det. Gikk fra 85 til 65. Gikk opp igjen til 90. Gikk ned til 70. La på meg veldig i svangerskap. Så ble det vanskeligere å gå ned. Kanskje bare fra 100 til 85. La på meg mer. Enda mer tiltak. La på meg mer. Ga faen. Hva er vitsen når man går opp og går opp og går opp og går opp ... Aldri kunne spise en is eller en sjokolade eller et stykke kake. For da trigger det noe som definitivt ikke er sunt. Så ja, klart jeg innså det. Jeg bare sluttet å bry meg.

Samme her, og til slutt - når man veier såpass mye at 10 kgs vektnedgang verken vises eller merkes i det hele tatt - blir man litt sånn "hva er vitsen, dette orker jeg ikke". Da har man kjempet seg ned i vekt og man merker ingenting. Til slutt blir man lei av at hver dag er en kamp mot vekten og man går kanskje inn i en "slutte å bry seg"-periode.

[Guttemammis]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Det er jeg enig i, jeg burde fått hjelp mye tidligere. Eller oppsøkt hjelp tidligere, jeg forstod jo ikke alvoret før det var "for sent", så jeg vet ikke om jeg kan skylde på noen andre enn meg selv heller. Og når man er kommet opp i en så høy vekt og blir veldig påvirket av det psykisk og fysisk, haster det ofte med en slik operasjon. Hvertfall gjorde det det for meg, jeg hadde tatt min død av å bli nektet operasjon på det tidspunktet. Det var gått altfor langt hos meg. Så ja, jeg burde fått/oppsøkt ordentlig hjelp tidligere, men når man ikke har gjort det og man blir så overvektig, er ofte operasjon den veien man må ta. Ikke alle, men noen. Deriblandt meg. Men man skal selvsagt jobbe med psyken ved siden av og ikke tro at operasjonen alene løser alt. Jeg har gjort det, og jeg jobber fremdeles.

Hvordan blir psyken etter å bli operert?
Tenker da at hvis det ligger noe psykisk bak grunnen til at man er så
overvektig, hvordan hjelper en slankeoperasjonen det mentale?
(utenom at man blir glad over å føle seg slank og vel).
Jeg har en venninne som tok denne operasjonen, hun har hatt en del
etteroperasjoner i tillegg og etter operasjonen ble hun nesten som et nytt
menneske. Hun ble mye mildere, ikke så "tøff i trynet". Forandret seg på
mange måter, men nå begynner hun å komme tilbake til der hun var
( tror det er 4 år siden operasjonen) og hun har faktisk lagt på seg,
ikke 10-20kg, men jeg ser de gamle vanene bgynner å komme
tilbake igjen. Dette er en jente som faktisk hadde trengt hjelp av en
psykolog....iallefall før hun ble operert.
Hun klager over de kiloene hun legger på seg og ser ikke selv hvor usundt og
hvor ofte hun småspiser, hva skjer om det blir flere en 4-5kg? en ny operasjon?