«Syk av kroppsvekta» – en ok artikkel?

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Over tid, slik som i det offentlige? Noen jeg snakket med fortalte at de måtte gjennom flere samtaler med psykolog for å avdekke om de var egnet til operasjon eller ikke.

Nei det vet jeg ikke, tviler sterkt. Ikke alle offentlige sykehus har det heller da. Ei venninne av meg ble operert på SUS nettopp, hun var hos legen sin, ble henvist, ventet en stund og ble operert, ikke noe mer. Så det varierer.
Jeg er redd jeg hadde fått avslag i det offentlige om jeg hadde gått til psykolog, med mindre jeg hadde spilt skuespill, og det kan jeg være god på når det gjelder. Jeg var jo så langt nede på den tiden, suicidal og greier pga. vekten. Heldigvis slipper jeg å tenke på det nå.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Det hadde Aleris også tidligere, vet ikke hvorfor de sluttet med det ... De har helt klart forbedringspotensiale de også, det skal jeg ikke si noe på.

Fordi det ble etisk problematisk å operere folk som helt tydelig var psykisk ute og kjøre, dermed fjernet de hele den etiske problemstillingen og opererer trøstig i vei, mens det sier kling-kling i kassaapparatene.

Opprinnelig lagt inn av Iset

Jeg er redd jeg hadde fått avslag i det offentlige om jeg hadde gått til psykolog, med mindre jeg hadde spilt skuespill, og det kan jeg være god på når det gjelder. Jeg var jo så langt nede på den tiden, suicidal og greier pga. vekten. Heldigvis slipper jeg å tenke på det nå.

Høna eller egget. Du var overvektig fordi du spiste alt du kom over for å døyve de psykiske senvirkningene av en forferdelig barndom. Du skulle jo ikke hatt en vektoperasjon, du skulle hatt psykologisk hjelp på et mye tidligere tidspunkt, så du ikke hadde trengt å spise på deg lag på lag av beskyttelse og trøst.

Så lenge så mange overvektige er overvektige pga andre og tilbakenforliggende årsaker, så syne jeg hele problematikken burde løses på en annen måte enn å operere folk når de ikke lenger kan sitte i et vanlig flysete. Lege, helsesøster osv. må ta tak i det folk er begynt å bli tjukke, ikke når alt håp for normal vektnedgang er ute.

[Dixie Diner]

Det er jeg enig i, jeg burde fått hjelp mye tidligere. Eller oppsøkt hjelp tidligere, jeg forstod jo ikke alvoret før det var "for sent", så jeg vet ikke om jeg kan skylde på noen andre enn meg selv heller. Og når man er kommet opp i en så høy vekt og blir veldig påvirket av det psykisk og fysisk, haster det ofte med en slik operasjon. Hvertfall gjorde det det for meg, jeg hadde tatt min død av å bli nektet operasjon på det tidspunktet. Det var gått altfor langt hos meg. Så ja, jeg burde fått/oppsøkt ordentlig hjelp tidligere, men når man ikke har gjort det og man blir så overvektig, er ofte operasjon den veien man må ta. Ikke alle, men noen. Deriblandt meg. Men man skal selvsagt jobbe med psyken ved siden av og ikke tro at operasjonen alene løser alt. Jeg har gjort det, og jeg jobber fremdeles.

[Divine]

Jeg er glad for at folk har muligheten til å operere seg når ting ikke har funket tidligere. MEN, som Mim er inne på, kanskje det blir en sovepute for samfunnet ellers? Ah, nå trenger vi ikke å bekymre oss for overvekten i samfunnet lenger. Disse vektoperasjonene ser jo ut til å fungere som bare rakkern, så derfor toer jeg mine hender, jeg, altså.

[Blondie]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg er glad for at folk har muligheten til å operere seg når ting ikke har funket tidligere. MEN, som Mim er inne på, kanskje det blir en sovepute for samfunnet ellers? Ah, nå trenger vi ikke å bekymre oss for overvekten i samfunnet lenger. Disse vektoperasjonene ser jo ut til å fungere som bare rakkern, så derfor toer jeg mine hender, jeg, altså.

Det er det jeg er redd for blir tankegangen i det lange løp også. Det kan virke ekstremt å tenke på nå, men utviklingen har gått forferdelig raskt på dette punktet.

[Harriet Vane]

Jeg tror det er en sovepute, ja. For de halvtjukke og for hjelpeapparat. Drit i at den unge jenta plutselig har lagt på seg tretti kilo, hun kan jo alltids operere hvis det blir for galt. Man må jo spørre seg hvorfor. Mange som er utsatt for seksuelle overgrep legger på seg nesten med vilje og kler seg mest mulig uformelig for å ikke vekke attrå og for å kunne "forsvinne" som seksuelle objekter. Mange av dem som er utsatt for gjentatte krenkelser eller mobbing beskytter seg også gjennom vektoppgang. Angstanfall kan kjennes som sult og kanskje en liten stund hjelper det å trøkke innpå masse mat som metter fort.

Det er ikke uten grunn at helseforetak kjører selvskaderne og de overvektige jentene på samme samtalegruppe, de har gjerne prikk lik bakgrunn. (Jf. Helse Førde)

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Mange som er utsatt for seksuelle overgrep legger på seg nesten med vilje og kler seg mest mulig uformelig for å ikke vekke attrå og for å kunne "forsvinne" som seksuelle objekter. Mange av dem som er utsatt for gjentatte krenkelser eller mobbing beskytter seg også gjennom vektoppgang. Angstanfall kan kjennes som sult og kanskje en liten stund hjelper det å trøkke innpå masse mat som metter fort.

Og så skal man i tillegg slite med alle fordommene rundt seg, for det er jo bare å ta seg sammen, skaffe seg litt viljestyrke.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Det er jeg enig i, jeg burde fått hjelp mye tidligere. Eller oppsøkt hjelp tidligere, jeg forstod jo ikke alvoret før det var "for sent", så jeg vet ikke om jeg kan skylde på noen andre enn meg selv heller.

Men, og nå er jeg bare nysgjerrig: på et tidspunkt var du bare 10 kilo over, 15 kilo over, 20 kilo over og så ble det mer og mer og mer, innså du ikke allerede på ti kilo over at det var for mye? Jeg mener, jeg er ti kilo over matchvekt nå, og jeg merker det jo?! Eller skjønte du det, men klarte ikke å gjøre noe med det? Eller ville du på en måte skade deg selv og foraktet deg selv, at du gjorde ting som var dumt for deg, selv om du visste det var dumt? Eller?

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Og så skal man i tillegg slite med alle fordommene rundt seg, for det er jo bare å ta seg sammen, skaffe seg litt viljestyrke.

Men nå kom vel vekten før fordommene, vel? Eller, dvs, først kom de kjipe opplevelsene, så kom overvekten og så kom fordommene...?

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Men, og nå er jeg bare nysgjerrig: på et tidspunkt var du bare 10 kilo over, 15 kilo over, 20 kilo over og så ble det mer og mer og mer, innså du ikke allerede på ti kilo over at det var for mye? Jeg mener, jeg er ti kilo over matchvekt nå, og jeg merker det jo?! Eller skjønte du det, men klarte ikke å gjøre noe med det? Eller ville du på en måte skade deg selv og foraktet deg selv, at du gjorde ting som var dumt for deg, selv om du visste det var dumt? Eller?

Tja, jeg veier jo 30 kilo over matchvekt, har veid 40 kilo over. Og jeg tenker jo hele tiden at "NÅ skal jeg skjerpe meg", "nei, NÅ skal jeg skjerpe meg", osv. Det er jo ikke slik at jeg plutselig en dag innså at jeg var 40 kilo overvektig. Jeg har jo vært smertelig klar over overvekten det hele tiden, bare at jeg har jo trodd at det utelukkende har dreid seg om skjerpings og selvdisiplin.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg har jo vært smertelig klar over overvekten det hele tiden, bare at jeg har jo trodd at det utelukkende har dreid seg om skjerpings og selvdisiplin.

Hadde det vært opp til skjerpings og selvdidiplin alene hadde du vært tynn som et strå og vært verdnsmester i noe. du er så utrolig FLINK til å trene, så disiplinert og dyktig til å gjøre det selv om du synes det er pyton. Jeg er ikke i nærheten av like flink og lettrentheten min gjør meg så lat, for jeg tenker: æsj, jeg kan bare begynne å løpe intervall en gang i uken, trene litt styrke og gå til barnehagen og vips, så er jeg der. Og det er sant, men jeg greier jo aldri å komme i gang.

Jeg beklager at jeg graver og maser og spør, altså, men jeg synes dette er utrolig interessant i et kvinneperspektiv og sett i fht overgrep, vold, dysfunksjonelle familier, krenkelser og mobbing. Jeg lurer på hva man kan gjøre i samfunnsperspektiv.

Som vanlig har FP vært utrolig skolerende. Jeg tenker aldri lat lenger, når jeg ser overvektige. Jeg tenker at her er det noen som kanskje ikke har hatt det helt ok alltid.

[Blondie]

Dessuten er det rart hvordan man lager unnskyldninger for seg selv. "Ok, jeg er ti kilo over matchvekt. Jeg skal begynne å trene i morgen. Oi, nå er jeg tjue kilo over, men det er fordi jeg har vært forkjølet og spist mye. Jeg skal begynne å trene i morgen. Jøss. Har det blitt tredve kilo over allerede? Hmmm. Dette klarer jeg ikke alene, jeg skal bare spise denne sjokoladen i dag, så kutter jeg ut for bestandig. Og i morgen begynner jeg å trene."

[Tove]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Dessuten er det rart hvordan man lager unnskyldninger for seg selv. "Ok, jeg er ti kilo over matchvekt. Jeg skal begynne å trene i morgen. Oi, nå er jeg tjue kilo over, men det er fordi jeg har vært forkjølet og spist mye. Jeg skal begynne å trene i morgen. Jøss. Har det blitt tredve kilo over allerede? Hmmm. Dette klarer jeg ikke alene, jeg skal bare spise denne sjokoladen i dag, så kutter jeg ut for bestandig. Og i morgen begynner jeg å trene."

Kjenner igjen denne.

Jeg husker da en her inne skulle opereres, så var det ei som skrev at hun var bittelitt misunnelig. Jeg kjenner igjen den følelsen. Det handler jo, for mange, om en lettvindt måte å gå ned i vekt på (altså, det føles slik). Og når man leser om Isets operasjon, og ser hvor fin hun er blitt, og alle ord om hvor flott alt er blitt nå, så kjenner man små stikk i forhold til at dette hadde jeg godt kunne ønske meg. Jeg også har sååå lyst å bli så slank og fin som Iset, da blir alt i livet mitt så bra. Bare jeg kan bli tynn, så blir jeg den flott Tove, som jeg egentlig vil være. Da vil alle mine problemer ble borte, nesten som om de blir tatt med blandt det som blir fjernet under operasjonen,og man våkner opp med en deilig lykkefølelse.

Slike glorifiserende følelser får jeg også av denne artikkelen. De får det til å høres så forbanna enkelt ut. Og da frister det veldig å kunne gjøre noe slikt, for å få det så godt, på en så enkel måte. Om jeg isolerer bare de "lettvindt tankene" så kjenner jeg at jeg hadde hatt veldig lyst til å gjøre dette. Men bruker jeg hodet mitt, og virkelig tenker over mer enn en side av dette, så ligger nok problemene andre steder enn kun på vekten. Jeg hadde kanskje blitt mer fornøyd av den jeg så i speilet, men om smerten i magen og hjertet hadde blitt borte...neppe.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Men, og nå er jeg bare nysgjerrig: på et tidspunkt var du bare 10 kilo over, 15 kilo over, 20 kilo over og så ble det mer og mer og mer, innså du ikke allerede på ti kilo over at det var for mye? Jeg mener, jeg er ti kilo over matchvekt nå, og jeg merker det jo?! Eller skjønte du det, men klarte ikke å gjøre noe med det? Eller ville du på en måte skade deg selv og foraktet deg selv, at du gjorde ting som var dumt for deg, selv om du visste det var dumt? Eller?

Vet du, det der er et fantastisk godt spørsmål. Jeg kan desverre ikke svare på det, for det er så absurd. Jeg vet rett og slett ikke?
Altså, jeg HAR jo slanket meg hele livet, så det er jo feil å si at jeg aldri har tatt tak i det, egentlig. Jeg har bare gjort det på feil måte. Jeg er verdensmester i slanking. På det meste gikk jeg ned ca. 30-35 kilo, og så gikk jeg opp igjen. Hvorfor jeg ikke fikk panikk da jeg merket at klærne strammet? Tja, si det. Jeg fikk vel panikk, men så ble jeg overmannet av overspisingen. Trøstespisingen. En alkoholiker vet jo at familie, hus og jobb står på spill, men klarer allikevel ikke å slutte. Ikke uten hjelp, som regel. Det høres jo helt sykt ut for de som ikke har vært i situasjonen selv, men man blir blind og ser bare det man vil se.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Tove, her.

Kjenner igjen denne.

Jeg husker da en her inne skulle opereres, så var det ei som skrev at hun var bittelitt misunnelig. Jeg kjenner igjen den følelsen. Det handler jo, for mange, om en lettvindt måte å gå ned i vekt på (altså, det føles slik). Og når man leser om Isets operasjon, og ser hvor fin hun er blitt, og alle ord om hvor flott alt er blitt nå, så kjenner man små stikk i forhold til at dette hadde jeg godt kunne ønske meg. Jeg også har sååå lyst å bli så slank og fin som Iset, da blir alt i livet mitt så bra. Bare jeg kan bli tynn, så blir jeg den flott Tove, som jeg egentlig vil være. Da vil alle mine problemer ble borte, nesten som om de blir tatt med blandt det som blir fjernet under operasjonen,og man våkner opp med en deilig lykkefølelse.

Slike glorifiserende følelser får jeg også av denne artikkelen. De får det til å høres så forbanna enkelt ut. Og da frister det veldig å kunne gjøre noe slikt, for å få det så godt, på en så enkel måte. Om jeg isolerer bare de "lettvindt tankene" så kjenner jeg at jeg hadde hatt veldig lyst til å gjøre dette. Men bruker jeg hodet mitt, og virkelig tenker over mer enn en side av dette, så ligger nok problemene andre steder enn kun på vekten. Jeg hadde kanskje blitt mer fornøyd av den jeg så i speilet, men om smerten i magen og hjertet hadde blitt borte...neppe.

Og det er sånne ting som gjør at jeg sitter igjen med en slags dårlig samvittighet overfor min situasjon (det kan jo ikke du for, det er bare sånn jeg føler det). Hver gang noen skryter av meg i en tråd, blir jeg jo glad, men samtidig kjenner jeg det stikker litt fordi jeg vet at noen kanskje blir misunnelige, fristet av operasjonen eller irriterte fordi jeg tok "den enkle utveien". Og jeg burde kanskje ikke skrive dagbok og slikt om operasjonene mine, fordi jeg vet det skaper misunnelse og irritasjon. Men jeg startet vektdagboka fordi det for meg er ren terapi å skrive om det, og jeg har fått så mange gode innlegg tilbake, tankevekkende innlegg, jeg synes det er så godt å skrive om det, rett og slett. Men jeg burde kanskje ha lagt det til en lukket blogg eller noe. Tenkte meg ikke om da jeg begynte å skrive, for formålet mitt var som sagt å skrive fra meg.

[Tove]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Og det er sånne ting som gjør at jeg sitter igjen med en slags dårlig samvittighet overfor min situasjon (det kan jo ikke du for, det er bare sånn jeg føler det). Hver gang noen skryter av meg i en tråd, blir jeg jo glad, men samtidig kjenner jeg det stikker litt fordi jeg vet at noen kanskje blir misunnelige, fristet av operasjonen eller irriterte fordi jeg tok "den enkle utveien". Og jeg burde kanskje ikke skrive dagbok og slikt om operasjonene mine, fordi jeg vet det skaper misunnelse og irritasjon. Men jeg startet vektdagboka fordi det for meg er ren terapi å skrive om det, og jeg har fått så mange gode innlegg tilbake, tankevekkende innlegg, jeg synes det er så godt å skrive om det, rett og slett. Men jeg burde kanskje ha lagt det til en lukket blogg eller noe. Tenkte meg ikke om da jeg begynte å skrive, for formålet mitt var som sagt å skrive fra meg.

For min del handlet ikke dette om deg, at du har gjort noe som helst galt. Det handler kun om mine egne følelser. Du skal jo kunne være så lykkelig som bare det, for at det har blitt så bra for det. Og jeg unner deg det av hele mitt hjerte. Det handler kun om meg. Jeg er glad på vegne av alle som gjør dette, og blir lykkelig og fornøyd, det skulle bare mangle, og det er ikke din skyld at andre blir misunnelig. Det er bare slik at om man sliter med vekten, så er det klart man ønsker seg en "hokus pokus-forvandling" som kan fri man fra alt.

[Dixie Diner]

Jeg skjønner det, veldig godt. Har jo vært der selv og ville ingenting annet enn å bli slank.

[Blondie]

Det blir jo det samme som å si at jeg angrer på at jeg skrev om da EvigUnge døde i så stor grad fordi det kan gjøre at andre føler at deres problemer er trivielle, Iset. Det at du skriver om din situasjon er uproblematisk, synes jeg. Man kan jo bare la være å lese.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Nei det vet jeg ikke, tviler sterkt. Ikke alle offentlige sykehus har det heller da. Ei venninne av meg ble operert på SUS nettopp, hun var hos legen sin, ble henvist, ventet en stund og ble operert, ikke noe mer. Så det varierer.

Jeg tror ikke at det offentlige er bare fantastisk med oppfølging før/etter heller. I tillegg til at mange definitivt er mye mindre streng med hvordan man skal forholde seg til mat etter operasjonen, enn det Aleris er. Noe som i enkelte tilfeller fører til større og oftere komplikasjoner. Aleris er jo beinhard på det med flytende kost noen uker, før man går over på most. Samtidig som jeg vet at offentlig opererte som helst skal prøve å få spist brødskive før de drar fra sykehuset. Noe som kan være veldig ødeleggende for operasjonen.

Men Aleris kan sikkert også bli bedre på en del områder. Det er klart, det kan vel alle. Og selv om det er penger å tjene på disse operasjonene for de, så er de nok også med på å spare samfunnet for en del penger, med tanke på hvor mange som må stå i kø lenge for å få operasjon i det offentlige, og i den tiden er/blir sykmeldt og syke.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Det blir jo det samme som å si at jeg angrer på at jeg skrev om da EvigUnge døde i så stor grad fordi det kan gjøre at andre føler at deres problemer er trivielle, Iset. Det at du skriver om din situasjon er uproblematisk, synes jeg. Man kan jo bare la være å lese.

Det er også noe av grunnen til at jeg stort sett skriver om min opplevelse ift operasjonen på bloggen min. Fordi jeg føler meg usikker på om jeg kan få lov å være fornøyd og glad liksom. Når jeg ikke slanker meg på "egenhånd".