Krav og forventninger

[Esme]

Jeg vet ikke helt om foreldrene mine har stilt så strenge krav jeg? På den ene siden var det en selvfølge at vi skulle ta utdannelse og greie oss på skolen, men de var ikke kritiske til karakterer eller fulgte med på leksene. Når jeg kom hjem med karakterboken så husket de aldri å spørre etter den, og når de så at jeg hadde superkarakterer så syntes de jo at det var fint og slikt. Men om jeg hadde hatt en dårlig karakter i et fag så hadde de vel spurt "hvorfor bestemte du deg for å gjøre det så dårlig i dette faget da?"

Da jeg skulle begynne å studere spurte min mor utpå våren om "hva har du bestemt deg for egentlig?" og jeg tror ikke hun følte at hun hadde noe med det.

Derimot så var begge foreldrene mine veldig flinke til å lære bort ferdigheter, de gjorde det moro å lære, det var kult å kunne ting og vite ting. De fokuserte veldig på at det å lære ting er lett og gøy og aldri bortkastet.

Så jeg tror jeg gjør mye av det samme med sønnen min, han blir temmelig stimulert han, men det er ikke noe mas, og det gjøres på hans initiativ. Han synes det er morsomt med bokstaver og vi leker oss med at jeg skriver små ord og han har begynt å kunne lese dem. Det er tidlig ute, han er 3.5 år, men han synes det er morsomt, så da er det ok.

Jeg tror heller ikke jeg kommer til å stresse så mye om karakterer på skolen f.eks (jeg mener ikke at noen her er opptatt av det altså), jeg er mer opptatt av at han skal ha en glede i å lære seg ting som han er interessert i, at han skal kunne tilegne seg kunnskap på egen hånd og så tror jeg at om man har en positiv holdning til å lære nye ting så går det greit med en uansett i livet.

[Anda]

Jeg er veldig på linje med Milfrid her, som jeg opplever som en form for middelvei.

Det inkluderer at jeg har som mål å "se" barna mine, også i forhold til skoleprestasjoner. Jeg har en Andunge som (dessverre) er for perfeksjonist, han blir veldig lei seg når han ikke får til ting akkurat som han har tenkt seg. Det jobber vi med. Noen ganger er det rett og slett godt nok.

Selv har jeg ikke hatt ekstrem-varianten av oppvekst, men det var aldri noe spørsmål om jeg skulle ta en høyere utdannelse, kun om hva. Enda mer for meg enn broren min, tror jeg.

Og så kjenner jeg meg utrolig godt igjen i den skuffelsen over at foreldrene mine pekte på det som ikke var 100 %. Eksempel; kom hjem med karakterbok med én S, én G og resten M. Faren min gir kort beskjed om at G'en skiller seg ut, og at jeg måtte gjøre noe med det. Det var utrolig kjipt, men jeg fikk rettet det opp.

Jeg har forøvrig konfrontert faren min med det eksemplet i voksen alder, og hans kommentar var da; "Men det hjalp, gjorde det ikke?"

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Anda, her.

Og så kjenner jeg meg utrolig godt igjen i den skuffelsen over at foreldrene mine pekte på det som ikke var 100 %. Eksempel; kom hjem med karakterbok med én S, én G og resten M. Faren min gir kort beskjed om at G'en skiller seg ut, og at jeg måtte gjøre noe med det. Det var utrolig kjipt, men jeg fikk rettet det opp.

Jeg har forøvrig konfrontert faren min med det eksemplet i voksen alder, og hans kommentar var da; "Men det hjalp, gjorde det ikke?"

Dette er jo totalt ukjent for meg, og jeg har ikke skolebarn enda. Er det ikke sånn at man kan være fornøyd selv om det er en G i karakterboka? Må ungene alltid være best?

Jeg var, som sagt, ekstremt pliktoppfyllende som barn selv om det ikke var noen forventninger til meg fra foreldrene mine. I ettertid ser jeg at det nok hadde gått meg enda bedre i livet om jeg hadde levd litt mer og arbeidet litt mindre i tenårene.