Krav og forventninger

[Anda]

Jeg er veldig på linje med Milfrid her, som jeg opplever som en form for middelvei.

Det inkluderer at jeg har som mål å "se" barna mine, også i forhold til skoleprestasjoner. Jeg har en Andunge som (dessverre) er for perfeksjonist, han blir veldig lei seg når han ikke får til ting akkurat som han har tenkt seg. Det jobber vi med. Noen ganger er det rett og slett godt nok.

Selv har jeg ikke hatt ekstrem-varianten av oppvekst, men det var aldri noe spørsmål om jeg skulle ta en høyere utdannelse, kun om hva. Enda mer for meg enn broren min, tror jeg.

Og så kjenner jeg meg utrolig godt igjen i den skuffelsen over at foreldrene mine pekte på det som ikke var 100 %. Eksempel; kom hjem med karakterbok med én S, én G og resten M. Faren min gir kort beskjed om at G'en skiller seg ut, og at jeg måtte gjøre noe med det. Det var utrolig kjipt, men jeg fikk rettet det opp.

Jeg har forøvrig konfrontert faren min med det eksemplet i voksen alder, og hans kommentar var da; "Men det hjalp, gjorde det ikke?"

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Anda, her.

Og så kjenner jeg meg utrolig godt igjen i den skuffelsen over at foreldrene mine pekte på det som ikke var 100 %. Eksempel; kom hjem med karakterbok med én S, én G og resten M. Faren min gir kort beskjed om at G'en skiller seg ut, og at jeg måtte gjøre noe med det. Det var utrolig kjipt, men jeg fikk rettet det opp.

Jeg har forøvrig konfrontert faren min med det eksemplet i voksen alder, og hans kommentar var da; "Men det hjalp, gjorde det ikke?"

Dette er jo totalt ukjent for meg, og jeg har ikke skolebarn enda. Er det ikke sånn at man kan være fornøyd selv om det er en G i karakterboka? Må ungene alltid være best?

Jeg var, som sagt, ekstremt pliktoppfyllende som barn selv om det ikke var noen forventninger til meg fra foreldrene mine. I ettertid ser jeg at det nok hadde gått meg enda bedre i livet om jeg hadde levd litt mer og arbeidet litt mindre i tenårene.