Er foreldrene/svigerforeldrene dine tålmodige rundt barnebarna?

[Crimina]

Mine foreldre er skilt. Pappa eier ikke tålmodighet. Ikke i det hele tatt. Da jeg var oppe og spiste middag sammen med barna mine på 1 juledag, så måtte barna sitte stille, ikke snakke høyt, ikke løpe rundt. De måtte bare sitte helt rolig, ikke støye noe. Han tåler ikke bråk.

Greit nok at han hadde vært ute og strødd og brøytet på natta og bare hadde fått et par timers søvn, men da kunne han ringt og gitt beskjed om at vi ikke kunne komme, at han var trøtt og sliten.

Han er i grunnen alltid sånn, tåler ikke bråk, og det gjorde han heller ikke da jeg selv var barn. Da fikk vi juling om vi bråkte for mye.

Jeg er glad jeg slipper å besøke min far og kone så ofte. Kona er tålmodig med barna, men viser tydelig at det ikke er så stas med pappa sine barnebarn, men utrolig stas med sine egne barnebarn. Forsåvidt greit nok det også.

Men det var en befrielse å kjøre derfra. Da kunne endelig barna si noen ord, de hadde jo mye å fortelle, som bestefar ikke orket å høre på.

[Myrull]

Mine svigerforeldre er veldig tålmodige. Mora mi også, men faren min er det verre med. Han er av den oppfatning at verden roterer rundt han, og at også små barn skal kunne lese og oppfylle hans behov.

[Camomilla]

Her har de verdens lengste tålmodighet.

[GydaG]

Mine foreldre er tålmodige og flinke med barnebarna, min far har et mye bedre forhold til min datter enn jeg og han noen gang har hatt. Svigermor er også en utrolig god omsorgsperson for datteren, men svigerfar er så uspiselig at jeg ikke ønsker å utsette mine barn for ham mer enn høyst nødvendig. Han blir verre og verre med årene, og nå sist vi var der ble jeg så provosert at jeg snakket med min mann om problemet og vi ble enige om at det kanskje var lurt å unngå å være der for mye. Heldigvis er det så mange mil mellom oss at det ikke er noe problem, men det er veldig synd at ikke svigermor "får lov" å besøke oss sørpå alene.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Brenda, her.

Jeg merker godt at barna mine ikke trives oppe hos han. Han hever stemmen, og brøler til barna litt for ofte. Uten at de har gjort noe som er veldig galt.

Det er trist det skal være sånn, men jeg prøver å ha forståelse også.

Hvorfor det, egentlig?

[Katta]

Her er det helt greit. Det gjenspeiler jo deres personlighet, og tålmodigheten er vel jevnt over litt større enn den var med oss da vi var barn, men personene er jo de samme. Svigers har mer tålmodighet til å dulle og dalle, men reagerer fortere på sinneutbrudd hos ungene. Mine foreldre tåler ganske mye trass og temperament, men er ikke de som sitter i timevis i lekekroken eller med barn på fanget. Dvs min far kan sitte ganske lenge med barn på fanget , det er mamma som ikke er helt der. Selv om også hun kommer seg.

[Crimina]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Hvorfor det, egentlig?

Jeg prøver å ha forståelse for at ikke alle takler barn på samme måte. Og det at jeg har så mange barn gjør at støynivået enkelte ganger er litt høyere enn hos andre med færre barn.

Jeg forstår at det kan bli litt vel mye når de maser litt mye. De er ikke vant med det.

[Teflona]

Opprinnelig lagt inn av Brenda, her.

Mine foreldre er skilt. Pappa eier ikke tålmodighet. Ikke i det hele tatt. Da jeg var oppe og spiste middag sammen med barna mine på 1 juledag, så måtte barna sitte stille, ikke snakke høyt, ikke løpe rundt. De måtte bare sitte helt rolig, ikke støye noe. Han tåler ikke bråk.

Greit nok at han hadde vært ute og strødd og brøytet på natta og bare hadde fått et par timers søvn, men da kunne han ringt og gitt beskjed om at vi ikke kunne komme, at han var trøtt og sliten.

Han er i grunnen alltid sånn, tåler ikke bråk, og det gjorde han heller ikke da jeg selv var barn. Da fikk vi juling om vi bråkte for mye.

Jeg er glad jeg slipper å besøke min far og kone så ofte. Kona er tålmodig med barna, men viser tydelig at det ikke er så stas med pappa sine barnebarn, men utrolig stas med sine egne barnebarn. Forsåvidt greit nok det også.

Men det var en befrielse å kjøre derfra. Da kunne endelig barna si noen ord, de hadde jo mye å fortelle, som bestefar ikke orket å høre på.

Og disse besøker du frivillig?

[Crimina]

Teflona, jeg tror ikke jeg ønsker å skrive så mye mer om dette ute i åpent forum, men jeg forstår godt spørsmålene dine.

Samvær med min far er minimalt. Barna og jeg er kun på besøk en gang i året og det er i jula.

Jeg er nødt til å ta et skritt av gangen og jeg forventer ikke at alle skal forstå meg.