Er foreldrene/svigerforeldrene dine tålmodige rundt barnebarna?

[Skremmern]

Har lunta blitt kortere/lengre med årene, eller er de slik som de alltid har vært?

Tror den er som den alltid har vært?
Men ser stor forskjell på min mors tålmodighet overfor barnebarn kontra barn. Den er m y e lenger, og det er jo jammen godt, ellers hadde kontakten vært minimal
Hun godtar nesten hva det skal være fra barnebarna, så den skal hun ha.

[ltb]

Her er tålmodigheten stor

[Nessie]

Tålmodigheten er ok den, men merker det på pappa at han blir fortere sliten og mer utålmodig kanskje, etter han var syk.

[Neados]

Svigerfars lunte er blitt kortere. Har sikkert å med at han er blitt syk de siste årene. Svigermor er fortsatt tålmodig og leken med barnebarna
Min mor bor så langt borte så de få gangene de ser hverandre så er det bare gøy, gøy, gøy.

[Pepper Lemon]

Akkurat tålmodigheten kan jeg ikke klage på. Faren min var en skikkelig hissigpropp da jeg var barn, og eksploderte jevnt og trutt. Med barnebarna er han myk som smør, og om irrettesettelser er nødvendig kommer de på en veldig tålmodig måte. Min mor irrettesetter ikke i det hele tatt, og aksepterer alt.

[Svanen]

like tålmodig som de har vært hele tiden, mer enn meg...

[Crimina]

Mine foreldre er skilt. Pappa eier ikke tålmodighet. Ikke i det hele tatt. Da jeg var oppe og spiste middag sammen med barna mine på 1 juledag, så måtte barna sitte stille, ikke snakke høyt, ikke løpe rundt. De måtte bare sitte helt rolig, ikke støye noe. Han tåler ikke bråk.

Greit nok at han hadde vært ute og strødd og brøytet på natta og bare hadde fått et par timers søvn, men da kunne han ringt og gitt beskjed om at vi ikke kunne komme, at han var trøtt og sliten.

Han er i grunnen alltid sånn, tåler ikke bråk, og det gjorde han heller ikke da jeg selv var barn. Da fikk vi juling om vi bråkte for mye.

Jeg er glad jeg slipper å besøke min far og kone så ofte. Kona er tålmodig med barna, men viser tydelig at det ikke er så stas med pappa sine barnebarn, men utrolig stas med sine egne barnebarn. Forsåvidt greit nok det også.

Men det var en befrielse å kjøre derfra. Da kunne endelig barna si noen ord, de hadde jo mye å fortelle, som bestefar ikke orket å høre på.

[Myrull]

Mine svigerforeldre er veldig tålmodige. Mora mi også, men faren min er det verre med. Han er av den oppfatning at verden roterer rundt han, og at også små barn skal kunne lese og oppfylle hans behov.

[Camomilla]

Her har de verdens lengste tålmodighet.

[GydaG]

Mine foreldre er tålmodige og flinke med barnebarna, min far har et mye bedre forhold til min datter enn jeg og han noen gang har hatt. Svigermor er også en utrolig god omsorgsperson for datteren, men svigerfar er så uspiselig at jeg ikke ønsker å utsette mine barn for ham mer enn høyst nødvendig. Han blir verre og verre med årene, og nå sist vi var der ble jeg så provosert at jeg snakket med min mann om problemet og vi ble enige om at det kanskje var lurt å unngå å være der for mye. Heldigvis er det så mange mil mellom oss at det ikke er noe problem, men det er veldig synd at ikke svigermor "får lov" å besøke oss sørpå alene.

[Crimina]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Svigerfar er heller ikke særlig tålmodig, men jeg tror han er mer tålmodig med barnebarn enn han var da ungene hans var små.

Det synes jeg faktisk min far også er. Han tåler mer av barnabarna enn han gjorde da jeg var liten og brødrene mine var små. Pappa ville aldri funnet på å gi barnebarna juling, men det fikk jo brødrene mine og jeg. Jeg stoler også såpass på han at jeg ikke tror han ville gitt barna mine juling om jeg ikke var tilstedet heller.

Så på enkelte ting har alderen gjort han mer rolig på en måte. Men han takler ikke bråk og mas. Barn skal kun sitte stille på en stol. Da går besøket stort sett greit.

Jeg merker godt at barna mine ikke trives oppe hos han. Han hever stemmen, og brøler til barna litt for ofte. Uten at de har gjort noe som er veldig galt.

Det er trist det skal være sånn, men jeg prøver å ha forståelse også.

[Blåbær]

Bestefar + samboer, mormor og oldemor er svært tolmodige.

Svigers er det litt værre med. De syns gutta herjer for mye, og det lyser igjennom hele tiden at slik var ikke deres barn. De himler litt med øya og gjør ikke så voldsomt mye for å få kontakt med de. Barna er ikke så knytta til de heller, selv om det er de av besteforeldrene de ser oftest. Syns det hele er litt trist, men er liksom ikke så mye å gjøre noe med.

[Kirsebær]

Min mor er tålmodigheten selv, min far liker ikke barn. Men han er flink når de begynner å passere 20 og slikt da.

[Chablis]

Pappa er mer tålmodig med min sønn enn han var med oss,heldigvis. Nå skjønner han at im han blir sliten så går han bort(han ble syk for ett par ¨år siden og blirfort sliten i hodet). Min mamma har også endret seg. Hun truer ikkemed å ta livet av seg selv å sånn.Det fikk vi høre mye av når vi var små.

Svigerforeldre er som de alltid har vært, tålmodige. De setter ingen grenser for mini for det er vårt ansvar mener de.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Brenda, her.

Jeg merker godt at barna mine ikke trives oppe hos han. Han hever stemmen, og brøler til barna litt for ofte. Uten at de har gjort noe som er veldig galt.

Det er trist det skal være sånn, men jeg prøver å ha forståelse også.

Hvorfor det, egentlig?

[Katta]

Her er det helt greit. Det gjenspeiler jo deres personlighet, og tålmodigheten er vel jevnt over litt større enn den var med oss da vi var barn, men personene er jo de samme. Svigers har mer tålmodighet til å dulle og dalle, men reagerer fortere på sinneutbrudd hos ungene. Mine foreldre tåler ganske mye trass og temperament, men er ikke de som sitter i timevis i lekekroken eller med barn på fanget. Dvs min far kan sitte ganske lenge med barn på fanget , det er mamma som ikke er helt der. Selv om også hun kommer seg.

[Teflona]

Opprinnelig lagt inn av Brenda, her.

Mine foreldre er skilt. Pappa eier ikke tålmodighet. Ikke i det hele tatt. Da jeg var oppe og spiste middag sammen med barna mine på 1 juledag, så måtte barna sitte stille, ikke snakke høyt, ikke løpe rundt. De måtte bare sitte helt rolig, ikke støye noe. Han tåler ikke bråk.

Greit nok at han hadde vært ute og strødd og brøytet på natta og bare hadde fått et par timers søvn, men da kunne han ringt og gitt beskjed om at vi ikke kunne komme, at han var trøtt og sliten.

Han er i grunnen alltid sånn, tåler ikke bråk, og det gjorde han heller ikke da jeg selv var barn. Da fikk vi juling om vi bråkte for mye.

Jeg er glad jeg slipper å besøke min far og kone så ofte. Kona er tålmodig med barna, men viser tydelig at det ikke er så stas med pappa sine barnebarn, men utrolig stas med sine egne barnebarn. Forsåvidt greit nok det også.

Men det var en befrielse å kjøre derfra. Da kunne endelig barna si noen ord, de hadde jo mye å fortelle, som bestefar ikke orket å høre på.

Og disse besøker du frivillig?

[Teflona]

Opprinnelig lagt inn av Brenda, her.

Det synes jeg faktisk min far også er. Han tåler mer av barnabarna enn han gjorde da jeg var liten og brødrene mine var små. Pappa ville aldri funnet på å gi barnebarna juling, men det fikk jo brødrene mine og jeg. Jeg stoler også såpass på han at jeg ikke tror han ville gitt barna mine juling om jeg ikke var tilstedet heller.

Så på enkelte ting har alderen gjort han mer rolig på en måte. Men han takler ikke bråk og mas. Barn skal kun sitte stille på en stol. Da går besøket stort sett greit.

Jeg merker godt at barna mine ikke trives oppe hos han. Han hever stemmen, og brøler til barna litt for ofte. Uten at de har gjort noe som er veldig galt.

Det er trist det skal være sånn, men jeg prøver å ha forståelse også.

Og igjen: hvorfor skal man absolutt forstå folk som oppfører seg slik, er det liksom en plikt man har, å forstå og godta bedriten oppførsel? Jeg hadde ikke sluppet mine barn i nærheten av en sånn fyr, selv om det var faren min aldri så mye. Det verste er kanskje ikke at noen brøler til dem uten grunn, men at jeg som mor utsatte dem for det og dermed godkjenner at mine barn kan bli ydmyket.

[Nina]

Moren min er veldig tålmodig og elsker å ha unger rundt seg. Faren min liker ikke unger, tåler ikke bråk og er særdeles lite tolerant overfor alle små (han var ikke sånn da vi var små, det er noe som har kommet med årene). Jeg har innfunnet meg med humøret hans, men det er litt trist for moren min. Hun ønsker å tilbringe mer tid med barnebarna, men det begrenser seg litt hvis faren min skal være med, jeg gidder ikke å utsette poden for hans sure oppsyn og kommentarer mer enn nødvendig.