Vet jeg er fæl nå og overhodet ikke representativt for mitt generelle menneskesyn men

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av era, her.

Men det er graden av hva man tilegger den positive tenkingens kraft som av og til provoserer meg helt vildt på vegne av virkelig syke mennesker.

Det kan jeg skjønne. Men det handler ikke om at man med overlegg har gjort seg selv syk.

Om man i en skilsmisseprosess stresser så voldsomt at man til slutt ender opp med å få et alvorlig hjerteinfarkt som fører til varige skader på hjertet, så er det veldig veldig leit. Ikke har man bare vært gjennom en skilsmisse, men man ender også opp med en alvorlig fysisk sykdom. Føler du da at legen "gir pasienten skylden" om man opplyser om at hjerteinfarktet ble utløst av stress? Skal man være struts på dette, fordi det er så urettferdig?

For meg er det ingen forskjell på dette og en kreftsykdom. Jeg synes verken det er mer eller mindre provoserende å tenke på at negative tankemønstre kan føre til hjerteinnfakt enn at negative tankemønstre kan føre til kreft.

Jeg retter ikke moralske pekefingre mot folk som har kronisk migrene pga psykiske belastninger eller diabetes som følge av overvekt heller.

Det er ikke det det handler om. Jeg synes det er helt feil å rette full fokus på at det er "provoserende". I min verden er det langt bedre nyheter enn tanken om at alvorlige sykdomer rammer tilfeldig.

Man har ikke "gjort noe galt" om man får en sykdom, det er ikke det man vil fram til når man har et syn på tilværelsen som Mira har. Hvem har ikke negative tankemønstre i perioder? Kanskje er man ikke engang klar over at man har det, i både uker, måneder og år. Det handler ikke om skyld og skam. Det handler om opplysning og verktøy til å ta vare på helsen sin på en enda mer helhetlig måte enn vi hittil har blitt opplært til.

Skulle vi bli forbanna da vi oppdaget viktigheten av vitaminer og mineraler og helsemyndighetene kunne fortelle oss at daglige inntak av frukt og grønt kunne forhindre bl.a kreft? Skulle man da bli kjempesinte på myndighetene som med det sa at tante Agnes som hadde fått kreft kunne skylde seg selv fordi hun ikke hadde spist nok broccoli?

Eller var det kanskje mest naturlig å bli glad fordi noen fant ut av dette, sånn at vi selv kunne spise litt broccoli i nye og ne?