Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[kie]

En ting, mens vi er inne på temaet.
Det har hendt at jeg noen ganger skulle ønske at jeg hadde en annen type jobb. At jeg ved bruk av en egenmeldingsdag eller sykmelding har tenkt at "det hadde jeg ikke trengt å gjøre i en annen type jobb".

Det jeg vil frem til er at det ikke nødvendigvis er slik at folk har mer arbeidsmoral i et yrke og dårligere i et annet. Og at dersom jeg f.eks. sammenligner meg med naboen, så kan vi ikke bare se på antall dager man presset seg eller ble hjemme. Man må også ta hva slags jobb folk har med i betraktningen. Om de har mulighet for å holde kroppen i ro, skru ned tempoet, mengde pasient/kundekontakt, mulighet for hjemmekontor osv.

Sitat:

Min bakgrunn er arbeidsmedisinsk praksis i over 30 år, herunder ti år i Arbeidstilsynet. Jeg har sett endringene som stilles til folk i arbeidslivet i denne perioden. De fleste arbeidstakerne har fått det bedre, men et mindretall har fått det verre. Det kan være noe av forklaringen på at fem prosent av arbeidstakerne står for hele 80 prosent av sykefraværet. Å øke kravene og stramme inn på
rettighetene blir som å piske en trøtt hest. Det er ikke mer å hente.

http://www.dagbladet.no/2010/01/04/k...elonn/9763886/

Det som jeg synes er litt provoserende er når det kan se ut til at flertallet som har fått det bedre går hardt ut mot mindretallet som har fått det verre. Folk snakker utifra seg selv og sin egen situasjon og mange ser ut til å glemme forskjellene. Det blir en lite fair "kamp" når en kontorarbeider med flexitid, hjemmekontormulighet osv. skal hovere overfor en hjelpepleier med slitasjeplager hva sykefravær angår. "Se på meg! Jeg var også syk, men jeg tok meg sammen og kom meg på jobb, jeg. For jeg har arbeidsmoral, jeg."

Og så glemmer man liksom at det er en forskjell på å sitte i en myk kontorstol, suge på et kamferdrops og drikke te mens man jobber og å ta tunge stell på en underbemannet sykehjemsavdeling der alle må løpe beina av seg. For å sette det litt på spissen.