Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jepp. Det er kanskje derfor det blir litt feil å ensidig fokusere på de sykmeldte hele veien. Det burde vært et "aktivitetskrav" til flere når noen er sykmeldt. Den sykmeldte er antageligvis den med minst kapasitet. Allikevel er det nesten bare den sykmeldte man krever noe av. Det er i alle fall mitt inntrykk.

Det bør være aktivtetskrav til ALLE som er involvert i prosessen med å få folk friske. Ikke bare friske nok til å gå på jobb, men friske nok til å ha god livskvalitet.

Min erfaring er at alt for ofte får faktisk sykmeldte beskjed om å "bare tenke/forkusere på seg selv/egne behov" i altfor lang tid f.eks når det gjelder fravær på grunn av psykiske lidelser. De får ingen råd om hvordan de kan legge opp hverdagen når de ikke skal på jobb. De får ingen oppgaver de skal ha gjennomført til neste time. De er ikke NØDT til å gå i terapi viss de ikke vil. Legene (ikke alle heldigvis) oppfatter arbeidsgiver nærmest som et hår i suppa hvis man prøver å gå i dialog om oppfølgingsplaner og avklaringsmøter (jeg har sågar hatt en ansatt som forlenget sykmeldingen via mail...), og NAV-kontorene er nærmest umulig å få med på noe som helst, og når vi er i møter har de liksom ingenting å komme med.

IA-konsulentene har vi derimot fått masse hjelp og råd fra, og det er bra!

[bina]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

De som sykemeldes på grunn av trivselsmangel på jobben bør tas på alvor mener jeg. Det er jo faktisk helt ødeleggende om man virkelig mistrives intenst. Og da blir man jo syk. Det bør være større muligheter til å rydde opp i mistrivsel.

Enig i det.

Samtidig ser jeg at akkurat dette er forferdelig vanskelig. Jeg vet om folk som har vært sykemeldt som følge av mistrivsel, men som utad har hevdet alle mulige andre forklaringer. Jeg tror det fortsatt er litt tabu-belagt det med å ikke trives. Jeg har også vært med i prosesser for å få ryddet opp i trivsel og mistrivsel, og det er kjempevanskelig.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Det bør være aktivtetskrav til ALLE som er involvert i prosessen med å få folk friske. Ikke bare friske nok til å gå på jobb, men friske nok til å ha god livskvalitet.

Min erfaring er at alt for ofte får faktisk sykmeldte beskjed om å "bare tenke/forkusere på seg selv/egne behov" i altfor lang tid f.eks når det gjelder fravær på grunn av psykiske lidelser. De får ingen råd om hvordan de kan legge opp hverdagen når de ikke skal på jobb. De får ingen oppgaver de skal ha gjennomført til neste time. De er ikke NØDT til å gå i terapi viss de ikke vil. Legene (ikke alle heldigvis) oppfatter arbeidsgiver nærmest som et hår i suppa hvis man prøver å gå i dialog om oppfølgingsplaner og avklaringsmøter (jeg har sågar hatt en ansatt som forlenget sykmeldingen via mail...), og NAV-kontorene er nærmest umulig å få med på noe som helst, og når vi er i møter har de liksom ingenting å komme med.

IA-konsulentene har vi derimot fått masse hjelp og råd fra, og det er bra!

Å ja, "bare fokusere på seg selv" er utbredt. Legene har taushetsplikt og kan ikke fortelle arbeidsgiver nesten noe som helst, men mange arbeidstakere hevder at det er legen som har "beordret" hvile og fokus på seg selv. Hvis det er tilfelle at legene sier det, og dette ikke er noe pasienten bare sier for å slippe å møte arbeidsgiver, så syns jeg det er på grensen til ansvarsfraskrivelse fra legen.

Jeg har også møtt ansatte som har sagt slike ting, hvor jeg blir opprørt på deres vegne og nærmest "beordrer" dem tilbake til legen med beskjed om at det ER ikke alt som går over bare man "fokuserer på seg selv" og tar det med ro og slapper av. En vond rygg bør trenes opp, ikke slenges i sofaen i ukesvis. Høyt blodtrykk bør følges opp med endring i kosthold, trim og kanskje medisiner. Depresjon og søvnproblemer går ikke over av at man går hjemme for seg selv hele dagen mens selvtilliten daler og man stadig føler seg mer isolert. Det gjør vondt verre.

[Minty]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

De som sykemeldes på grunn av trivselsmangel på jobben bør tas på alvor mener jeg. Det er jo faktisk helt ødeleggende om man virkelig mistrives intenst. Og da blir man jo syk. Det bør være større muligheter til å rydde opp i mistrivsel.

Jepp - og det kan gå fort! :been there, done that, never again:

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Det bør være aktivtetskrav til ALLE som er involvert i prosessen med å få folk friske. Ikke bare friske nok til å gå på jobb, men friske nok til å ha god livskvalitet.

Min erfaring er at alt for ofte får faktisk sykmeldte beskjed om å "bare tenke/forkusere på seg selv/egne behov" i altfor lang tid f.eks når det gjelder fravær på grunn av psykiske lidelser. De får ingen råd om hvordan de kan legge opp hverdagen når de ikke skal på jobb. De får ingen oppgaver de skal ha gjennomført til neste time. De er ikke NØDT til å gå i terapi viss de ikke vil. Legene (ikke alle heldigvis) oppfatter arbeidsgiver nærmest som et hår i suppa hvis man prøver å gå i dialog om oppfølgingsplaner og avklaringsmøter (jeg har sågar hatt en ansatt som forlenget sykmeldingen via mail...), og NAV-kontorene er nærmest umulig å få med på noe som helst, og når vi er i møter har de liksom ingenting å komme med.

IA-konsulentene har vi derimot fått masse hjelp og råd fra, og det er bra!

Ja, det er noe der.
Den oppfølgingen jeg har fått har jeg måttet mase meg til.

Jeg tror kanskje det ville vært lettere for en arbeidsgiver å "godta" en sykmelding dersom man faktisk kan vise til at man bruker sykmeldingen til noe. Eller, som en leder på jobben min sa: "Dersom en ansatt kommer og baksnakker fordi h*n har sett deg et sted, så vet jeg at dette er en del av behandlingen".

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Enig i det.

Samtidig ser jeg at akkurat dette er forferdelig vanskelig. Jeg vet om folk som har vært sykemeldt som følge av mistrivsel, men som utad har hevdet alle mulige andre forklaringer. Jeg tror det fortsatt er litt tabu-belagt det med å ikke trives. Jeg har også vært med i prosesser for å få ryddet opp i trivsel og mistrivsel, og det er kjempevanskelig.

Det er jo ikke enkelt for da hadde det jo vært fikset vil jeg tro.

Men det koster så innmari mye penger slik det er også så da må det jo lønne seg å få systemer som bedrer dette på plass - for å spare sykepengebudsjettet.

Og igjen - alle som sykemeldes og er slitne bør testes for mangel på vitamin D og for stoffskifte.
Det tar et øyeblikk og det er lett løsbart om det er dette som er problemet, det er ikke så sjelden at det faktisk er dette som er problem også og man endrer tilværelsen radikalt når det kommer i orden.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det er jo ikke enkelt for da hadde det jo vært fikset vil jeg tro.

Men det koster så innmari mye penger slik det er også så da må det jo lønne seg å få systemer som bedrer dette på plass - for å spare sykepengebudsjettet.

Og igjen - alle som sykemeldes og er slitne bør testes for mangel på vitamin D og for stoffskifte.
Det tar et øyeblikk og det er lett løsbart om det er dette som er problemet, det er ikke så sjelden at det faktisk er dette som er problem også og man endrer tilværelsen radikalt når det kommer i orden.

Der hvor jeg jobber og har jobbet har det aldri stått på pengene i slike saker. Jeg har alltid brukt det jeg har ment har vært nødvendig, trukket inn bedriftshelsetjenesten, bedriftspsykolog, spesialister på konfliktløsning, osv. Vi har tilbudt enkeltpersoner timer hos psykolog, lege eller miljøterapeut, som arbeidsgiver betaler for, vi har tilbudt fysisk opptrening, osv. Det er klart at det er ulik praksisk på dette blant arbeidsgivere også. Men jeg har opplevd at mange oppfatter det som SÅ tabubelagt å jobbe med konfliktløsning, snakke med psykolog, drøfte psykososiale forhold, osv, at det er som om det knytter seg i magen på dem, og de bare KAN ikke være med.

Vi hadde en som ble sykemeldt som følge av en slik prosess, for prosessen i seg selv ble for belastende, og hun mente at hun ikke maktet å delta. Der lå det en konflikt til grunn, og hun mente at løsningen var å omplassere motparten. Jeg forlangte at vi skulle prøve å rydde opp i konflikten (for det var ikke åpenbart hvem som var "snill" og hvem som var "slem", og begge to hadde det vanskelig i situasjonen), og den ene parten ville gjerne delta, mens den andre altså ble sykemeldt og nektet å delta på møter.

Jeg kan forstå at slike prosesser er krevende, jeg har vært med på noen, og det er som om man tappes for all energi. Det er tungt og vanskelig å ta opp "gammelt grums" og bli møtt med tilsvarende fra den man føler har gjort en selv urett. Men med unntaket som er nevnt over så har jeg utelukkende opplevd at prosessene har ført fram, og man har greid å legge konflikten bak seg og få et fornuftig samarbeidsforhold igjen. (Jeg vil ikke si at konfliktene blir løst, for det blir de sjelden, men man får i alle fall løst opp litt og blir enige om kjøreregler). De fleste kommer i ettertid og forteller at de er glad for at prosessen ble gjennomført.

Men det er vanskelig å motivere folk for å gå inn i en følelsesmessig krevende prosess på den måten.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Å ja, "bare fokusere på seg selv" er utbredt. Legene har taushetsplikt og kan ikke fortelle arbeidsgiver nesten noe som helst, men mange arbeidstakere hevder at det er legen som har "beordret" hvile og fokus på seg selv. Hvis det er tilfelle at legene sier det, og dette ikke er noe pasienten bare sier for å slippe å møte arbeidsgiver, så syns jeg det er på grensen til ansvarsfraskrivelse fra legen.

Jeg har også møtt ansatte som har sagt slike ting, hvor jeg blir opprørt på deres vegne og nærmest "beordrer" dem tilbake til legen med beskjed om at det ER ikke alt som går over bare man "fokuserer på seg selv" og tar det med ro og slapper av. En vond rygg bør trenes opp, ikke slenges i sofaen i ukesvis. Høyt blodtrykk bør følges opp med endring i kosthold, trim og kanskje medisiner. Depresjon og søvnproblemer går ikke over av at man går hjemme for seg selv hele dagen mens selvtilliten daler og man stadig føler seg mer isolert. Det gjør vondt verre.

Det kommer jo an på hva man legger i "å tenke på seg selv", da. Lystbetonte aktiviteter, det å komme seg ut hver dag, gå en tur osv. kan være en del av det som trengs. Eller, som jeg fikk beskjed om: "Å skape seg noen pusterom i hverdagen".

Men ikke det alene. Og ikke bare på egenhånd. "Å tenke på seg selv" betyr jo ikke nødvendigvis å sitte hjemme og sløve foran Oprah.

Det stemmer, bina. Men det blir jo så bra når det funker!
Jeg har sett en avdeling med store problemer bli til en avdeling med et samhold av armert betong - det er jo mulig. Det er veldig bra at du er i en bedrift som tør å satse på sånt.

Jeg håper det kan gå an å få det mindre tabubelagt å ta tak i konflikter etterhvert. Kanskje er noe av veien å gå at man får større kunnskap og bedre systemer - eller mer kjente systemer - for å ordne opp. Sånn at de som havner i en konflikt vet at dette finnes det veier og metoder for å komme ut av.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det kommer jo an på hva man legger i "å tenke på seg selv", da. Lystbetonte aktiviteter, det å komme seg ut hver dag, gå en tur osv. kan være en del av det som trengs. Eller, som jeg fikk beskjed om: "Å skape seg noen pusterom i hverdagen".

Men ikke det alene. Og ikke bare på egenhånd. "Å tenke på seg selv" betyr jo ikke nødvendigvis å sitte hjemme og sløve foran Oprah.

Men da har du jo fått beskjed om å gjøre noe da! Skape pusterom er jo i høyeste grad med på å aktivisere deg ¨

For mange er nok "fokusere på seg selv" veien til sofaen i stedet for å finne gode løsninger på problemene som er utgangspunktet for sykmeldingen, dessverre.

Men igjen, hva man legger i uttrykket er helt sikkert veldig forskjellig fra de som faktisk ØNSKER en hverdag som inneholder deltagelse i arbeidslivet og de som egentlig mest ser muligheten til litt velfortjent ekstra fri.

Jeg har opplevd at ei ung jente gikk sykmeldt i månedsvis etter en spontanabort. Hun skulle bare tenke på seg selv. Hun var knapt ute av huset og satt mest sammen med mannen sin i sofaen og gråt, mens de ventet på at dagene gikk (hennes egne ord). Jeg var så utrolig frustrert på hennes vegne. Hun var ikke en gang anbefalt av legen sin å gå en tur liksom, for litt frisk luft i det minste.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg har opplevd at ei ung jente gikk sykmeldt i månedsvis etter en spontanabort. Hun skulle bare tenke på seg selv. Hun var knapt ute av huset og satt mest sammen med mannen sin i sofaen og gråt, mens de ventet på at dagene gikk (hennes egne ord). Jeg var så utrolig frustrert på hennes vegne. Hun var ikke en gang anbefalt av legen sin å gå en tur liksom, for litt frisk luft i det minste.

Oj.
Der burde virkelig legen ha hatt et "aktivitetskrav" selv, synes jeg. Man lar da ikke folk bare fortsette å være i det vonde uten å gripe inn dersom de ikke klarer å komme ut av det selv.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Og igjen - alle som sykemeldes og er slitne bør testes for mangel på vitamin D og for stoffskifte.
Det tar et øyeblikk og det er lett løsbart om det er dette som er problemet, det er ikke så sjelden at det faktisk er dette som er problem også og man endrer tilværelsen radikalt når det kommer i orden.

Føy til B12 også! Jeg har ikke vært sykemeldt for utbrendthet o.l, men jeg visste virkelig ikke hvor jeg skulle hente energien fra en periode. Sov all fritid og lot mannen dra lasset. Det var nesten så jeg gråt når vekkerklokka ringte om morgenen, det var ikke mye moro. En liten tur til legen og i løpet av 14 dager var jeg som ny, hadde B12 mangel, og nå får jeg som de på gamlehjemmet en sprøyte hver mnd for å dekke inn for dette. Hipp hurra!

[Perhonen]

Det burde vært en selvfølge å bli testet for de mest generelle sykdommene, slike man kan få svar på ved hjelp av en blodprøve osv. Hos meg selv var det helt tilfeldig at det ble oppdaget at jeg hadde diabetes. Samt at blodtrykket var skyhøyt. Ennå strever jeg litt med det der, det er arbeidssomt. Men selv om jeg nå kunne vært 100 prosent sykemeldt velger jeg å gå på jobb som aktivt sykemeldt. Jeg ville hatt det fælt uten jobben min og kollegaene mine. De betyr faktisk like mye som familien min. Den ene kunne på en måte ikke vært uten den andre. Uten jobb...ja ingen familie. Hadde jeg ikke hatt råd til da.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Nei, det er dette "alle" tror, men det er feil. Man har KUN rett til fri for å besøke lege, tannlege, spesialist, osv dersom det ikke med rimelighet lar seg ordne utenfor arbeidstiden. For en som er f.eks 50 % sykemeldt burde det være fullt mulig å få en ordinær legetime eller time hos fysioterapeuten lagt utenom arbeidstid, uansett om man jobber halv dag hver dag eller annenhver dag. Unntaket er selvsagt de typer tjenester som er svært vanskelig å styre selv, som undersøkelser på sykehus, en del spesialister, lengre behandlingsopphold, osv. Men vanlig legetime ER det normalt sett mulig å si at "jeg har fri på onsdag, så jeg vil heller ha time da enn på tirsdag".

Jeg fikk iallefall beskjed på jobben at jeg hadde de samme rettighetene som de andre. Jeg gjorde alltid mitt ytterste for å legge legetimer til utenom, men noen ganger hadde jeg tre-fire ulike behandlere/leger i uka, og da er det vaskelig å finne tid som passer utenom alt. Hos min vanlige lege er det også ofte sånn at enkelteperioder kan man velge og vrake i timer, andre ganger må man ta det som fins, eller finne seg i å vente i 4 uker, og det er jo ikke alltid mulig når man er kronisk syk.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det kommer jo an på hva man legger i "å tenke på seg selv", da. Lystbetonte aktiviteter, det å komme seg ut hver dag, gå en tur osv. kan være en del av det som trengs. Eller, som jeg fikk beskjed om: "Å skape seg noen pusterom i hverdagen".

Men ikke det alene. Og ikke bare på egenhånd. "Å tenke på seg selv" betyr jo ikke nødvendigvis å sitte hjemme og sløve foran Oprah.

Jeg tror vel egentlig vi er ganske enige, og at det ikke handler om enten-eller men om alt med måte.

Nå kom jeg til å tenke på en leder jeg hadde for mange år siden, som jeg den dag i dag beundrer og setter pris på. Jeg fikk ryggproblemer, selvsagt som følge av mye stillesitting både på jobb og hjemme. Jeg gikk til legen og fikk noen piller, og beskjed om å være i aktivitet. Jeg fikk spørsmål om jeg ville ha sykemelding. Den første uka takket jeg ja til sykemelding, for smertene var så store de første dagene at jeg slet med å komme meg TIL jobben. Men i løpet av den uka snakket jeg med sjefen, og dette var før IA-avtalen, før avventende sykemeldinger.

Leder foreslo følgende: kom på jobb som vanlig om morgenen, men bruk 1 time hver dag etter lunsj til å gå deg en tur.

Jeg ble svært positivt overrasket over å bli imøtekommet slik. Følte meg på den ene siden svært høyt verdsatt på jobb (arbeidsgiver var tross alt villig til å betale meg for en time hver dag som jeg ikke jobbet), og på den andre siden følte jeg meg sett og forstått.

Og slik ble det. Jeg holdt på med dette 2 eller 3 uker, deretter gikk jeg ned til å gå en tur annenhver dag, og etter hvert tilbake til vanlig arbeidstid. Dette hjalp meg veldig i forhold til å komme i bevegelse. I tillegg trente jeg utenom arbeidstid. Dette var for å hjelpe meg i forhold til at stillesittende arbeid var smertefullt, og jeg klarte ikke 7,5 timer i strekk sittende ved pulten min.

[kie]

Det høres ut som en leder som hadde skjønt noe viktig, ja.

Hvordan arbeidsplassen forholder seg til at noen ikke er 110%-mennesker i en periode har veldig mye å si for mange.

[Hannah]

Det er en ting har har stusset over nå etter at jeg begynnte i jobb igjen, etter mange år som hjemmeværende. Jeg har hatt 3 perioder med sykemelding, en gang pga øyebetennelse som ikke gav seg, en gang pga influensa og en gang pga lungebetennelse.
Min jobb er forholdsvis grei å tilrettelegge, ved at jeg kan gjøre andre oppgaver enn de jeg gjør til vanlig. (Jeg jobber ved pcen og prater i telefon stort sett.) Ved øyebetennelse kunne jeg jobbet kortere dager, de andre gangene kunne jeg også jobbet kortere dager og evt ikke tatt telefonbiten.
Jeg bad legen om aktiv/gradert sykemelding hver gang, men fikk beskjed om at det ikke var aktuelt. Jeg skulle være fullt sykemeldt, og ikke jobbe. Hvorfor det? Jeg ønsket jo ikke å være sykemeldt i det heletatt, og tenkte at det måtte da være en greii måte å gjøre et kompromiss på. Dette var forøvrig tre forskjellige leger. En spesiallist på sykehus og to andre allmennleger.

Hvis det er mye sånnt, så er det ikke rart at sykefraværet er høyt.

[kie]

En ting, mens vi er inne på temaet.
Det har hendt at jeg noen ganger skulle ønske at jeg hadde en annen type jobb. At jeg ved bruk av en egenmeldingsdag eller sykmelding har tenkt at "det hadde jeg ikke trengt å gjøre i en annen type jobb".

Det jeg vil frem til er at det ikke nødvendigvis er slik at folk har mer arbeidsmoral i et yrke og dårligere i et annet. Og at dersom jeg f.eks. sammenligner meg med naboen, så kan vi ikke bare se på antall dager man presset seg eller ble hjemme. Man må også ta hva slags jobb folk har med i betraktningen. Om de har mulighet for å holde kroppen i ro, skru ned tempoet, mengde pasient/kundekontakt, mulighet for hjemmekontor osv.

Sitat:

Min bakgrunn er arbeidsmedisinsk praksis i over 30 år, herunder ti år i Arbeidstilsynet. Jeg har sett endringene som stilles til folk i arbeidslivet i denne perioden. De fleste arbeidstakerne har fått det bedre, men et mindretall har fått det verre. Det kan være noe av forklaringen på at fem prosent av arbeidstakerne står for hele 80 prosent av sykefraværet. Å øke kravene og stramme inn på
rettighetene blir som å piske en trøtt hest. Det er ikke mer å hente.

http://www.dagbladet.no/2010/01/04/k...elonn/9763886/

Det som jeg synes er litt provoserende er når det kan se ut til at flertallet som har fått det bedre går hardt ut mot mindretallet som har fått det verre. Folk snakker utifra seg selv og sin egen situasjon og mange ser ut til å glemme forskjellene. Det blir en lite fair "kamp" når en kontorarbeider med flexitid, hjemmekontormulighet osv. skal hovere overfor en hjelpepleier med slitasjeplager hva sykefravær angår. "Se på meg! Jeg var også syk, men jeg tok meg sammen og kom meg på jobb, jeg. For jeg har arbeidsmoral, jeg."

Og så glemmer man liksom at det er en forskjell på å sitte i en myk kontorstol, suge på et kamferdrops og drikke te mens man jobber og å ta tunge stell på en underbemannet sykehjemsavdeling der alle må løpe beina av seg. For å sette det litt på spissen.

[Tussa]

Kie, dette har du rett i. Eg har gått frå ein jobb med både fysiske og psykiske påkjenningar i turnus til kontorliv med heimekontor, flexitid og muligheiter for å totalt styre min eigen arbeidskvardag. I åra før hadde eg nok gjennomsnittlig fire vekers sjukmelding pr år på grunn av belastningane, mens det no ikkje kunne ramle meg inn å tenke tanken på å vere sjukmeldt. Føle eg meg pjusk en dag tar eg heimekontor.

En ser det også når en studere statistikk. Administrasjon ligge langt under produksjon, i alle fall dei bedriftene eg har innsyn i statistikkane til.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det jeg vil frem til er at det ikke nødvendigvis er slik at folk har mer arbeidsmoral i et yrke og dårligere i et annet. Og at dersom jeg f.eks. sammenligner meg med naboen, så kan vi ikke bare se på antall dager man presset seg eller ble hjemme. Man må også ta hva slags jobb folk har med i betraktningen. Om de har mulighet for å holde kroppen i ro, skru ned tempoet, mengde pasient/kundekontakt, mulighet for hjemmekontor osv.


http://www.dagbladet.no/2010/01/04/k...elonn/9763886/

Det som jeg synes er litt provoserende er når det kan se ut til at flertallet som har fått det bedre går hardt ut mot mindretallet som har fått det verre. Folk snakker utifra seg selv og sin egen situasjon og mange ser ut til å glemme forskjellene. Det blir en lite fair "kamp" når en kontorarbeider med flexitid, hjemmekontormulighet osv. skal hovere overfor en hjelpepleier med slitasjeplager hva sykefravær angår. "Se på meg! Jeg var også syk, men jeg tok meg sammen og kom meg på jobb, jeg. For jeg har arbeidsmoral, jeg."

Jeg er veldig enig med deg i det. De fleste av mine "erfaringer" med tvilsomme sykemeldinger, kommer derimot fra folk med samme yrke som meg selv.