Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[Katta]

Hvis man innførte karensdager ville man i hvertfall fått en ganske annerledes filosofi rundt det å bli hjemme eller ikke. Jeg vil anta at de store fagforeningene hadde stått rimelig hardt på å få en tariffavtale som dekket dette på samme måte som det nå dekkes mellomlegget mellom det nav utbetaler og full lønn. Og at endel kroniske diagnoser hadde fått fribillett, og hvor vi da gikk inn i en evigvarende debatt om hvilke diagnoser som var verdig en slik status. Og hvor fokus på legekontoret i større grad hadde blitt om pasienten fyller vilkårene for en av de tellende diagnosene, på samme måte som det gjøres med blåresepter idag. Og pasientforeninger som kjemper for "sin" diagnose. For alle andre lønnsmottakere vil det da bli en avveining sykdom/smitte --- sliten/orker --- penger hvor det sikkert hadde blitt færre som valgte å bli hjemme av de som kanskje hadde greid å gå på jobb. Både i gruppen som godt kunne gå på jobb og i gruppen som absolutt burde blitt hjemme på grunn av smittehensyn eller av hensyn til å bli frisk.

Billa: du skriver mye bra. Men jeg må korrigere deg på en ting: dette er ikke noe legene ikke bryr seg om. Slett ikke. Det blir heftig debatert i legefora også. Det er synd du har en opplevelse av å ikke få kontakt mhp tilrettelegging, men jeg vil tro det ser litt annerledes ut fra legekontoret i endel tilfeller. Det vil nok dessverre variere endel ut fra pasientlistetype hvor mange slike møter det finnes rom for. Det jeg har tro på med tanke på å få til mer aktivitet i sykmeldingsperioden (som jeg er helt enig med deg i at er riktig), er å få retningslinjer i forhold til forskjellige typer sykdom mhp hva som er et normalt forløp/behandling, jeg tenker da på de mer diffuse lidelsene som "slitenhet" og "diffuse smerter i muskel/skjelett". For mens pasienten sier at han er beordret i seng for å tenke på seg selv utad, kan det godt ha vært en litt annen type samtale som har pågått i forkant. Hvor man får presentert et menneske som ofrer seg på alle bauger og kanter, jobber 150% på jobb med en sjef som nekter å stille opp (og som nekter de små tilretteleggingsforslagene vedkommende har kommet med), en ektefelle som er borte hele tiden, ikke forstår og ikke vil dele på husarbeidet, Tre foreninger som er avhengig av en og endel diffuse plager. Så kan man undersøke, bestille noen prøver, avtale flere samtaler, foreslå trening/fysioterapi etc, men det greier ikke pasienten å følge opp fordi det er så alt for alt for mye. Og av og til er det selvfølgelig det, eller det føles i hvertfall slik. Det å skulle selge inn et aktivitetsopplegg ville nok gå lettere i mange tilfeller hvis dette var en del av en standardpakke. Hvis man krever noe av pasienter eller nekter å skrive ut sykmeldinger, ender man fort i en forumtråd som legen som ikke har noen forståelse for situasjonen (jfr andre tråder på dette forumet også.)