Hemmeligheter i parforhold

[Nessie]

Om jeg feks forteller noe til Mjau, som på en måte er fortrolig, så er det ikke sånn at jeg synes det er ille om hun prater om det med mannen sin. De to er fortrolige, og jeg vil tro hun stoler på at han klarer å holde på det. Det gjelder i grunn de fleste nære venninnene mine. Jeg synes ikke det er så himla rart at de prater fortrolig sammen om noe som den ene har fått visst om en venn/venninne. Men om jeg poengterer ovenfor Mjau da, at dette er det kun hun som skal vite, så stoler jeg jo på at hun holder det også.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Om jeg feks forteller noe til Mjau, som på en måte er fortrolig, så er det ikke sånn at jeg synes det er ille om hun prater om det med mannen sin.

Virkelig? Jeg hadde blitt ordentlig sur. Hvis jeg fortalte noe i fortrolighet til Glitter, og så kom hjem til henne og mannen hennes lurte på hvordan det gikk i fht det jeg hadde fortalt til henne, hadde jeg blitt aldeles rasende. Men jeg vet at dette ikke er uvanlig, altså. Sjefen min fortalte at en som hadde fortalt noe hemmelig til henne, hadde tatt det for gitt at min sjef hadde fortalt det til mannen sin. Mannen hadde ikke ant hva hun snakket om og sjefen hadde blitt indignert, som om hun ikke kunne holde på hemmeligheter?

Hva med taushetsbelagt informasjon, da? Om dere hadde den typen jobber? Snakker dere med mannen om det også?

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Virkelig? Jeg hadde blitt ordentlig sur. Hvis jeg fortalte noe i fortrolighet til Glitter, og så kom hjem til henne og mannen hennes lurte på hvordan det gikk i fht det jeg hadde fortalt til henne, hadde jeg blitt aldeles rasende. Men jeg vet at dette ikke er uvanlig, altså. Sjefen min fortalte at en som hadde fortalt noe hemmelig til henne, hadde tatt det for gitt at min sjef hadde fortalt det til mannen sin. Mannen hadde ikke ant hva hun snakket om og sjefen hadde blitt indignert, som om hun ikke kunne holde på hemmeligheter?

Hva med taushetsbelagt informasjon, da? Om dere hadde den typen jobber? Snakker dere med mannen om det også?

Det kommer jo litt an på hva skal informasjon det er og? Det er i grunn lite jeg føler at jeg må påpeke skal holdes 110 % hemmelig, jeg har kanskje et kjedelig liv. Men ta et eksempel da. Om jeg hadde blitt gravid nå, og tatt abort, og prata med Mjau om det - så hadde det ikke gjort meg noe om hun feks hadde fortalt det til sin mann. Jeg kjenner jo han også, og er ganske sikker på at han ikke ville spredt nyheten. Det samme ift andre venninner. Men her er vi jo forskjellige. Og hadde jeg vært av en annen type er jeg sikker på at mine venninner hadde visst nettopp det.

Jeg kan prate om taushetsbelagte ting med min mann, men da bare på generelt grunnlag. Uten navn og alt det der, og uten at han kan vite hvem det prates om liksom. Han kjenner ikke min "jobbverden" likevel, så hvem skal han liksom fortelle det videre til?

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Jeg kan prate om taushetsbelagte ting med min mann, men da bare på generelt grunnlag. Uten navn og alt det der, og uten at han kan vite hvem det prates om liksom. Han kjenner ikke min "jobbverden" likevel, så hvem skal han liksom fortelle det videre til?

Det er du som har taushetsplikt så hvorfor forteller du det videre til din mann (i moderert form)? Har du behov for debrifing får du ta det på jobb der det hører hjemme. Om mannen din betror seg til en venn om det du har fortalt han vet vel ikke du?

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Det er du som har taushetsplikt så hvorfor forteller du det videre til din mann (i moderert form)? Har du behov for debrifing får du ta det på jobb der det hører hjemme. Om mannen din betror seg til en venn om det du har fortalt han vet vel ikke du?

Da jeg jobbet i bhg kunne det være jeg opplevde ting som påvirket meg følelsesmessig. For meg var det da naturlig å prate om dette med min mann, men uansett var jo fokuset meg. Om jeg da omtaler det som skjedde uten å nevne kjønn, alder og andre ting om barnet er det jo ganske vanskelig å vite hvem det er for han. Han kjente jo ikke min jobbverden. Jeg ville nok ikke gjort det samme om jeg hadde jobbet i samme bygd som vi bor i feks. Da blir det for nært. Men å fortelle om en opplevelse som hadde rørt meg gjorde jeg, med full tillit til at han ikke flyr rundt og sier det videre.

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Da jeg jobbet i bhg kunne det være jeg opplevde ting som påvirket meg følelsesmessig. For meg var det da naturlig å prate om dette med min mann, men uansett var jo fokuset meg. Om jeg da omtaler det som skjedde uten å nevne kjønn, alder og andre ting om barnet er det jo ganske vanskelig å vite hvem det er for han. Han kjente jo ikke min jobbverden. Jeg ville nok ikke gjort det samme om jeg hadde jobbet i samme bygd som vi bor i feks. Da blir det for nært. Men å fortelle om en opplevelse som hadde rørt meg gjorde jeg, med full tillit til at han ikke flyr rundt og sier det videre.

Jeg mener at slike ting bør tas opp på arbeidsplassen og holdes der, men hvis dette er en så vanskelig ting at du ikke får sove, er urolig og irritert, ja da kan det være riktig å snakke med noen. Dagen etter bør man snakke med en kollega eller helst sjefen. Reagerer du på ting er det sikkert noen andre som reagerer på det samme. Og det som utløste reaksjonen(e) er kanskje noe som bør tas opp på et personlamøte.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Jeg mener at slike ting bør tas opp på arbeidsplassen og holdes der, men hvis dette er en så vanskelig ting at du ikke får sove, er urolig og irritert, ja da kan det være riktig å snakke med noen. Dagen etter bør man snakke med en kollega eller helst sjefen. Reagerer du på ting er det sikkert noen andre som reagerer på det samme. Og det som utløste reaksjonen(e) er kanskje noe som bør tas opp på et personlamøte.

Men som sagt så er det ikke så lett når det kanskje går på mine følelser, og jeg er leder. Vi tar jo helt klart opp hendelser på jobb, men det blir ofte et annet fokus.

Men det var jo ikke sånn at jeg tømte meg for manne hver gang jeg var borti en sak som var vanskelig. Det har da han null interesse av. Men når det var noe som personlig var tungt for meg også, så kunne det være at jeg tok det opp for å få det ut.

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Jeg kan prate om taushetsbelagte ting med min mann, men da bare på generelt grunnlag. Uten navn og alt det der, og uten at han kan vite hvem det prates om liksom. Han kjenner ikke min "jobbverden" likevel, så hvem skal han liksom fortelle det videre til?

Så lenge han vet hvilken arbeidsplass du er på, så skal det mye til for ikke å utfordre taushetsplikten altså, selv om man fjerner navnene på de det gjelder. Jeg synes generelt folk er for sleivhendte med taushetsplikt, det har jeg sett en god del eksempler på i forumverdenen også. Fra lærere, barnevernspedagoger, barnehageansatte, sosionomer som forteller om hva som har skjedd på jobb. Jeg blir litt opprørt når jeg leser den slags.

Nå var det Mim som dro fram dette med taushetsplikt. Jeg kan i grunn ikke skjønne at det er så relevant for diskusjonen vi er i nå. Det å bryte taushetsplikten er straffbart, det er det ikke når man snakker med sin kjære om venners livsutfordringer. Så lenge Floksa sine venner vet at hun snakker med sin mann om alt, og har informert sine potensielle dele-nære-ting-venner om dette så ser jeg ikke problemet. Jeg synes du går alt for langt i denne tråden Mim. Jeg har respekt for dine negative erfaringer med din mor og det er greit at du tar dem med som et eksempel i diskusjonen. Men Floksas barn er faktisk ikke deg.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Så lenge han vet hvilken arbeidsplass du er på, så skal det mye til for ikke å utfordre taushetsplikten altså, selv om man fjerner navnene på de det gjelder. Jeg synes generelt folk er for sleivhendte med taushetsplikt, det har jeg sett en god del eksempler på i forumverdenen også. Fra lærere, barnevernspedagoger, barnehageansatte, sosionomer som forteller om hva som har skjedd på jobb. Jeg blir litt opprørt når jeg leser den slags.

Jeg skjønner hva du mener.
Men som styer i en barnehage, som var mitt tilfelle, så er du ofte ganske ensom på "toppen". Jeg prater jo profesjonelt om det som skjer med de på jobb, men jeg synes det var vanskeligere å blottlegge meg følelsesmessig ovenfor de jeg var leder for. Og det er på en måte det jeg hadde behov for sammen med min mann.

Men som sagt. Han er ikke fra samme kommune som meg, jeg jobbet i en helt annen bygd langt unna der vi bor, der min man ikke kjente til noen. Jeg hadde nok ikke vært lite fortrolig om jeg var styrer i en barnehage i bygda vi bodde, noe jeg forøvrig alle ville ha valgt være. Nettopp fordi det blir for nært og vanskelig.