Sv: Tror du på spøkelser?
Opprinnelig lagt inn av Iset, her.
Det KAN jo hende mange/de fleste glemmer det, på samme måte som noen mennesker ikke husker en eneste ting fra før de begynte på barneskolen mens andre husker detaljrikt fra de var rundt 1-2 år gamle. Det er mest vanlig å glemme de første barndomsårene, og det er kanskje også da mest vanlig å ikke huske noe fra "den andre siden". Jeg vet ikke jeg.
Men jeg husker masse fra de tidlige årene mine. Men jeg var ikke klar over at jeg var i ferd med å dø (æsj, det høres fryktelig dramatisk ut når jeg sier det sånn) da det skjedde. Jeg lå bare og pratet med ei jente i nabosengen som jabbet i ett, og det er vel i grunnen henne jeg kan takke for at jeg enda er her, for på trass av hun snakket konstant, så merket hun at jeg plutselig ikke lengre responderte og fikk tilkalt hjelp. Men nei, jeg klarer ikke å huske så mye av noe av det som skjedde etterpå, og kan bare glimtvis huske deler av det som skjedde innen de la meg på operasjonsbordet for å åpne meg for å se hva som gjorde at jeg ikke pustet særlig godt lengre. Min kjære har fortalt meg at jeg ikke var så fryktelig redd for å dø, men vesentlig mer opptatt av at jeg ikke skulle våkne med permanent utlagt tarm (jeg var opprinnelige operert for å få tynntarms reservoir, og hadde midlertidig utlagt tarm). Så kanskje var det et tegn på at jeg ikke var så døden nær at noen trengte å besøke meg for å ønske meg velkommen.  Ut over det husker jeg bare at de tok meg av smertepumpen og at jeg i en periode hadde ufattelige smerter i såret. Og at jeg var fly forbanna da jeg våknet opp i respirator og ikke kunne snakke. Min mor har sagt at hun forstod at det kom til å gå bra da jeg skrev "se til å få den jævla greien ut av halsen min!" på krittavlen
Jeg vet ikke om det er studert noe på hvem og i hvilke situasjoner man får sånne nær-døden opplevelser. Altså hvor nær og hvor lenge må man være på dødens rand før man ser Lyset? Jeg vet ikke om jeg hadde hjertestans, jeg må innrømme at jeg aldri gravde i detaljene der, det var såpass vemmelig og jeg var i grunnen bare takknemlig for at jeg overlevde. Jeg vet bare at jeg sluttet å puste, og at jeg tydeligvis begynte med det igjen etter at det kom hjelp til. Og sannsynligvis var årsaken en bukhinnebetennelse (har jeg regnet meg fram til i dag, etter å ha lest om bukhinnebetennelser i pensum) for de åpnet meg jo igjen, og jeg lå med åpent sår en god stund etterpå.
Jeg vet ikke. Men amor sier at hun følte at hun skulle dø, mens jeg rett og slett ikke hadde peiling på at det holdt på å skje. Og det er derfor jeg tenker at det kan være (under)bevisstheten som spiller inn, og at det ikke er en reel ut-av-kroppen-opplevelse. 
__________________
Now it's nothing but MY way! 
|
04-05-10, 16:19
Hybrid visning
