Bilder av døde barn

[SmarteSmelt]

Jeg tror det kommer litt an på arbeidsplassen også. Et bilde av et dødt barn kan potensielt virke støtende. FOr den eldre generasjonen er jo døden forstsatt tabu, og har man en arbeidsplass hvor mange mennesker, kjente og mindre kjente, stadig kommer bort til en tror jeg jeg ville være forsiktig.

På et mammaforum/gravide snakkes det uansett veldig mye om hva som potensielt kan gå galt, så argumentet om at gravide kan føle frykt ved å se bildet synes ikke jeg veier veldig tungt.

Jeg ville ikke blitt støtt tror jeg. Har aldri opplevd det. Jeg blir i alle fall ikke støtt av bilder på nett...

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av SmarteSmelt, her.

På et mammaforum/gravide snakkes det uansett veldig mye om hva som potensielt kan gå galt, så argumentet om at gravide kan føle frykt ved å se bildet synes ikke jeg veier veldig tungt.

Er ikke potensielt galt og galt to ulike ting?

[Mams]

Dette er et spørsmål med tusen svar.
Det må nesten bli opp til hver enkelt hva de vil gjøre med bilder de har av sine døde barn. Det som kan føles helt feil for en person, kan føles helt riktig for et annen menneske.
Om man kun har bilder av barnet når det er dødt så blir det jo naturlig nok det som er det eneste de kan vise fram.
Eneste som ville fått meg til å reagerer (tror jeg) er om noen velger å vise fram et bilde av barnet hvor det er dødt, og de har flere bilder fra barnet levde. (f.eks om det dør i krybbedøs elelr av sykdom osv)
Da tror jeg at jeg ville følt at fokuset ville vært feil. At fokuset var på at barnet ikke lengre levde, i steden for å ta vare på minnene fra tiden hvor barnet var i live.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Mams, her.

Dette er et spørsmål med tusen svar.
Det må nesten bli opp til hver enkelt hva de vil gjøre med bilder de har av sine døde barn. Det som kan føles helt feil for en person, kan føles helt riktig for et annen menneske.

Så man skal ikke ta hensyn til fellesskapet?

[Mams]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Så man skal ikke ta hensyn til fellesskapet?

Nei, det synes jeg ikke.
Da kan man jo kontre det med at man av hensyn til felleskapet ikke skal vise bilder av noen barn. Hverken døde eller levende. Noen kan bli støtt uansett.

Å miste et barn må være det mest traumatiske et menneske kan oppleve.
Man må få lov til å være stolt over og vise fram sitt barn selv om det aldri fikk puste eller hadde hejrteslag på utsiden av magen.
Men jeg for min del tror de fleste som er i en slik situasjon ikke føler for å blotte sin sorg for alle og enhver ved å ha et bilde av sitt døde barn på f.eks arbeidsplassen.

[Polyanna]

Interessant problemstilling.

Jeg lurer, kanskje det vil være mer belastende for den som har bildet enn for andre? For det vil jo vekke spørsmål. Og det er sjelden det blir med en kort og lettvint samtale, kanskje? Og det er vel ikke alltid det "passer" å ta hele "barnet mitt døde fordi xxx. Ja, det var fælt. Det er bedre nå, men det vil alltid være et tap. Hun het..... Nei, vi har ikke blitt gravide igjen" osv. Motta enten omtanke eller pussigheter fra folk som blir tatt på senga. Det er jo ikke alltid like lett å si det "riktige" i sånne situasjoner, særlig til en fremmed.

Det er jo relativt hypotetisk, dette. Jeg ser jo at de færreste faktisk setter opp slike bilder. Kanskje det er mer av hensyn til seg selv enn til andre?

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Interessant problemstilling.

Jeg lurer, kanskje det vil være mer belastende for den som har bildet enn for andre? For det vil jo vekke spørsmål. Og det er sjelden det blir med en kort og lettvint samtale, kanskje? Og det er vel ikke alltid det "passer" å ta hele "barnet mitt døde fordi xxx. Ja, det var fælt. Det er bedre nå, men det vil alltid være et tap. Hun het..... Nei, vi har ikke blitt gravide igjen" osv. Motta enten omtanke eller pussigheter fra folk som blir tatt på senga. Det er jo ikke alltid like lett å si det "riktige" i sånne situasjoner, særlig til en fremmed.

Det er jo relativt hypotetisk, dette. Jeg ser jo at de færreste faktisk setter opp slike bilder. Kanskje det er mer av hensyn til seg selv enn til andre?

Der tar du feil.

De fleste VIL ikke glemme barnet. Å glemme det føler feil

Når jeg 5,5 år etter jeg blir englemamma blir spurt hvor mange barn jeg har sier jeg ett her og en engel. Jeg klarer ikke å si bare ett.

I enkelte situasjoner bruker jeg en englenål, for å signalisere dette. Jeg føler meg ikke brydd av at noen spør.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Der tar du feil.

De fleste VIL ikke glemme barnet. Å glemme det føler feil

Når jeg 5,5 år etter jeg blir englemamma blir spurt hvor mange barn jeg har sier jeg ett her og en engel. Jeg klarer ikke å si bare ett.

I enkelte situasjoner bruker jeg en englenål, for å signalisere dette. Jeg føler meg ikke brydd av at noen spør.

Men da kan du velge selv? Jeg bare undres, altså. Man stiller seg jo så åpen, og helt uten å kunne filtrere. Hensynsløse, fæle (eller bare dumme) mennesker vil kunne bråstoppe foran pulten og begynne å lekse opp om hvor fælt det er med et bilde, hvordan det gjør at man "henger seg opp i fortiden" eller hva det nå måtte være. Jeg innbiller meg at jeg ville ønsket mer "kontroll" med de samtalene enn det det å ha et bilde stående fremme ville medføre.

Jeg har stor forståelse for at du innlemmer begge barna når du snakker om hvor mange du har, og ellers der det er naturlig. Jeg har en venninne med tre barn, to i live, og jeg tenker alltid på T*** som en av de tre. Jeg husker hun ble veldig glad da hun fikk tredje, og jeg kommenterte på navnet at det passet så bra med navnet til den andre (døde) gutten. For de hadde vært opptatt av akkurat det, men ingen hadde nevnt det.

Men dette er bare strøtanker for meg, altså. Jeg har jo, gudsjelov, ikke peiling.

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Men da kan du velge selv? Jeg bare undres, altså. Man stiller seg jo så åpen, og helt uten å kunne filtrere. Hensynsløse, fæle (eller bare dumme) mennesker vil kunne bråstoppe foran pulten og begynne å lekse opp om hvor fælt det er med et bilde, hvordan det gjør at man "henger seg opp i fortiden" eller hva det nå måtte være. Jeg innbiller meg at jeg ville ønsket mer "kontroll" med de samtalene enn det det å ha et bilde stående fremme ville medføre.

Jeg har stor forståelse for at du innlemmer begge barna når du snakker om hvor mange du har, og ellers der det er naturlig. Jeg har en venninne med tre barn, to i live, og jeg tenker alltid på T*** som en av de tre. Jeg husker hun ble veldig glad da hun fikk tredje, og jeg kommenterte på navnet at det passet så bra med navnet til den andre (døde) gutten. For de hadde vært opptatt av akkurat det, men ingen hadde nevnt det.

Men dette er bare strøtanker for meg, altså. Jeg har jo, gudsjelov, ikke peiling.

Du har helt rett. Jeg hadde som tidligere sagt en kort stund bildet av gravsteinen på PCen min. Den er utradisjonell i glass, stål og sort granitt. Jeg var stolt av den. Jeg fikk reaksjoner på det og fjernet bildene.

Dette er grunnen til mitt kompromiss, å ha bildene i et skrin som står fremme.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Du har helt rett. Jeg hadde som tidligere sagt en kort stund bildet av gravsteinen på PCen min. Den er utradisjonell i glass, stål og sort granitt. Jeg var stolt av den. Jeg fikk reaksjoner på det og fjernet bildene.

Dette er grunnen til mitt kompromiss, å ha bildene i et skrin som står fremme.

Ja, det var noe sånt jeg prøvde å si i mitt første innlegg. Altså at det virker som om folk velger å skåne seg selv, minst like mye som andre, ved å ha bildene mindre synlig.

Opplever du forresten også reaksjoner når du sier "en i live og en ikke" eller lignende? Jeg vet jo at jeg selv alltid blir litt satt ut av en sånn opplysning. Det er uventet og veldig trist. Og ekstra nært i småbarnsfasen, kanskje. Jeg tror jeg har klart å holde hodet kaldt og hjertet varmt, men det er mest pga. forumerfaring, tror jeg. Det er lett å tråkke uti det og si noe aldeles galt når man blir satt ut.

[Estrella]

Nicholas døde jo 2 år gammel. Vi har maaange bilder av ham levende og noen få etter at han døde som sykehuset tok for oss. Det er nå litt over 2 år siden han døde og jeg har ennå ikke sett de bildene av ham som sykehuset tok. Har bare ikke hatt noe behov for det. Bilde av ham når han er død har jeg sterkt printet inni hodet mitt uansett og kommer aldri til å glemme det. Jeg kan fint vise bilde av Nicholas fra da han levde.

[era]

Veit ikke, sånt varierer fra pers til pers tid og sted,MEN:

Jeg synes det er forbanna synd at alt som er vondt og vanskelig blir "støtede"og skal gjemmes og glemmes i vårt sammfunn.

Dette er ikke et spørsmål om rett og galt men om kultur....
I vår kultur er det galt å ha bilde av døde barn fremme( enkelte steder også mens de levde) fordi det krever formye av ommgivelsene....nå er vi jo også noen feige borskjemte oljelate skitunger i verdenssammenheng så hvorfor ikke.

Jeg har ikke bilder fremme,( ikke har jeg noen heller hun var 4 dager for ung til å være et "barn") men jeg holder også kjeften min når noen spør, eller sier bare to. Man vil jo ikke være påtrengene( fins det en blærg smily)
jeg orker ikke lese om døde barn og ville nok smug grått litt over andres bilder , men allerhelst håper jeg at jeg ville ha hatt mot til å gråte sammen med dem når det passet seg og le når det gjorde det.( Nå synes jeg at bilder av døde, døde barn blir noe heavy små nyfødte som "sover"ok grense land men skjønner behovet en stund FOR MAN HAR IKKE NOE ANNET og man er også en mor/far)

Andre steder piller man beina tørre for kjøtt, pynter dem med krepp papir og setter de døde ved festborde ved spesielle anledninger... der er det veldig galt å vise fotsålene til ommverden -Ikke at du blir straffe forfulgt, men folk vilsnakke og du bør begå selvmord for å redde familiens ære...(ok tok meg noen friheter her, men u get the point)

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av era, her.

Dette er ikke et spørsmål om rett og galt men om kultur....
I vår kultur er det galt å ha bilde av døde barn fremme( enkelte steder også mens de levde) fordi det krever formye av ommgivelsene....nå er vi jo også noen feige borskjemte oljelate skitunger i verdenssammenheng så hvorfor ikke.

På den annen side kan man si at trenden i vår kultur er forherligelse av barn. Med det mener jeg at vi her, mer enn andre steder, bringer barn i fokus helt fra unnfangelse. Jeg snakker nå generelt om den vestlige verden. Støttegrupper for de som har aborter o.l. Om vi nå skal snakke om kultur, altså.