Hva mener du om merkeklær (til barn)?

[Niobe]

Men måten du formulerer deg på får meg til å tenke at din klespolitikk like gjerne fører til press andre veien, i form av fordommer mot dem som kjøper andre klær enn deg.

[Isolde]

Jeg husker hvor stolt jeg var når jeg i 5.klasse fikk Adidas knappebukse. Nesten alle de tøffe i klassen hadde disse og det var IKKE det samme og ha en kopi. Så lenge det er klær til brukenes bris så synes jeg ikke det gjør noe. En bukse til barneskole barn bør koste under 600kr mener jeg. helst under 300og, men en bukse til 600kr for å føle seg litt mer med har jeg ikke noe i mot. Husker jeg i 7.klasse fikk en Levis bukse fordi alle andre også hadde dette. Var utrolig stolt og fikk mange positive kommentarer for det. Det betydde mye for meg som ble mobbet store deler av barndommen. Bruke samme bukse året etterpå når jeg begynte på ungdomskolen.

Jeg er veldig kresen på hvilke klær jeg kjøper til småen. Hender jeg kjøper merker som Katvig, småfolk, nøstebarn, IdaT osv. for å finne plaggene formet den måten jeg vil ha det, med de fargene og stoffkvaliteten jeg vil ha. Myke, praktiske klær uten superhelter, dødninghoder og flammer. Bukser skal ha mye elastikk og jeg elsker sterke farger.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Men måten du formulerer deg på får meg til å tenke at din klespolitikk like gjerne fører til press andre veien, i form av fordommer mot dem som kjøper andre klær enn deg.

"Det er bedre å ha noe du ikke trenger enn å trenge noe du ikke har" (sitat en eller annen...). Hvis du har nok penger til å kjøpe hva som helst men føler at du bør unngå å kjøpe de aller dyreste merkene, er det selvsagt mye bedre enn å føle at du bør kjøpe de dyreste merkene men ikke ha penger til det.

Når det er sagt, så pleier jeg aldri å snakke om klær med noen som helst. Ikke med de som kjøper samme klær som meg, ikke med de som kjøper andre klær enn meg. At barna mine går i arveklær som stort sett ikke er merkeklær av noen sort, tror jeg ikke fører til noe antimerkepress akkurat. Ikke kan det føre til press om å kjøpe det samme heller siden klærne stort sett har ligget på loftet mitt 5-6 år før de blir tatt i bruk.

Jeg er generelt opptatt av å bruke lite penger på ting. Jeg synes vi har et forbruksmønster i Norge som ikke ligner noenting. Barna mine har ganske få og relativt rimelige klær. Likevel holder de i åresvis. Jeg kan aldri huske at jeg har sluttet å bruke et plagg til dem pga noe annet enn at de har vokst ut av det. Jo forresten, ett plagg. En Reimadress som ble utslitt, hullete og med ødelagt glidelås. Det kommer kanskje an på standarden for hva som er bra nok? Går det an å la 4-åringen gå i en genser som ikke har den perfekte passform lenger? Må vi voksne følge siste mote? Må kjøkkeninnredningen være helt moderne?

Holdningene til pengebruk er nok kjepphesten min - merkeklær er bare en bitteliten del av den generelle motviljen min mot det kjøpe-kjøpe-kjøpe-mønsteret som er i Norge. Men merkeklærpress er også en belastning for mange barn, og derfor er nok motstanden min mot dette ekstra stor.

Å handle dyre produkter for å unngå å støtte kjip barnearbeiderindustri, faller for meg i en helt annen kategori enn å kjøpe Ilse Jakobsen-støvletter til en 7-åring altså.