Barnevernsbarna som sviktes av barnevernet. Eller?

[Wix]

Sånn generelt står barnevernet i en vanskelig situasjon. Hvis en familie med barn har problemer skal de først bistå og hjelpe til i familien. Dvs at de må bli bestevenn med foreldrene, enten de nå er foreldre som "virker" eller ikke. Hvis de ser at det ikke fungerer må de plutselig være slemminger som tar barna fra foreldrene som de har slitt i årevis for å bli bestevenn med. Det er jo et svik. Og det er klart at foreldrene går til media med hvordan de tok barnet fra dem, og kanskje ikke klarte å hjelpe barna en gang. Og de har all mulighet til å fortelle sin opplevelse av saken, mens barnevernet har taushetsplikt og ikke kan fortelle sin versjon til media. Dette er med på å skape negativt inntrykk av barnevernet, som stort sett gjør så godt de kan.

Og det er ikke alt man kan gjøre noe med, faktisk. Spesielt ikke sånn som det er nå med at barna skal være hos sine biologiske foreldre så lenge som overhodet mulig, og selv om de blir tatt ut av sin biologsike familie kan de når som helst, når mor/far skikker seg, bli sendt tilbake. Og da har barna kanskje hatt det kjipt på institusjon eller hos fosterfamilie, eller de har hatt det bra, og uansett er det vanskelig å bli sendt tilbake til de biologiske foreldre. Og de som jobber på institusjon eller er fosterfamilie får heller ikke gode betingelser for å knytte bånd til barnet. Tenk bare på å knytte deg ordentlig til et barn, på samme måte som til dine biologiske barn helst, - og så blir barnet plutselig tatt fra deg igjen fordi den biologiske moren har en god periode? Det er klart både fosterforeldre og fosterbarn beskytter seg mot en sånn sorg over å kunne miste hverandre igjen. Barna får liksom ikke stabilitet, og må forholde seg til foreldre som varierer veldig i "kvalitet", og det tror jeg er veldig negativt.

Jeg mener at man må løsne opp på reglene i forhold til adopsjon av norske barn, og ikke beskytte helt eller halvveis uskikkede foreldre så lenge man gjør i dag. De fleste foreldre klarer oppgaven godt nok, men noen gjør ikke det, og da har de brukt opp den sjansen, og barnet bør få komme til noen som er motivert og som har ressursene som skal til for å være stabile foreldre i minst 20 år fremover. Det er nesten så barnevernet er mer lagt opp til å beskytte biologiske foreldre enn barna.

Det som er viktig for barn er ikke å få vokse opp hos sine biologiske foreldre, men å få vokse opp hos stabile foreldre som er til å stole på og som de kan knytte stabile og varige relasjoner til.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Wix, her.

Sånn generelt står barnevernet i en vanskelig situasjon. Hvis en familie med barn har problemer skal de først bistå og hjelpe til i familien. Dvs at de må bli bestevenn med foreldrene, enten de nå er foreldre som "virker" eller ikke. Hvis de ser at det ikke fungerer må de plutselig være slemminger som tar barna fra foreldrene som de har slitt i årevis for å bli bestevenn med. Det er jo et svik. Og det er klart at foreldrene går til media med hvordan de tok barnet fra dem, og kanskje ikke klarte å hjelpe barna en gang. Og de har all mulighet til å fortelle sin opplevelse av saken, mens barnevernet har taushetsplikt og ikke kan fortelle sin versjon til media. Dette er med på å skape negativt inntrykk av barnevernet, som stort sett gjør så godt de kan.

Og det er ikke alt man kan gjøre noe med, faktisk. Spesielt ikke sånn som det er nå med at barna skal være hos sine biologiske foreldre så lenge som overhodet mulig, og selv om de blir tatt ut av sin biologsike familie kan de når som helst, når mor/far skikker seg, bli sendt tilbake. Og da har barna kanskje hatt det kjipt på institusjon eller hos fosterfamilie, eller de har hatt det bra, og uansett er det vanskelig å bli sendt tilbake til de biologiske foreldre. Og de som jobber på institusjon eller er fosterfamilie får heller ikke gode betingelser for å knytte bånd til barnet. Tenk bare på å knytte deg ordentlig til et barn, på samme måte som til dine biologiske barn helst, - og så blir barnet plutselig tatt fra deg igjen fordi den biologiske moren har en god periode? Det er klart både fosterforeldre og fosterbarn beskytter seg mot en sånn sorg over å kunne miste hverandre igjen. Barna får liksom ikke stabilitet, og må forholde seg til foreldre som varierer veldig i "kvalitet", og det tror jeg er veldig negativt.

Jeg mener at man må løsne opp på reglene i forhold til adopsjon av norske barn, og ikke beskytte helt eller halvveis uskikkede foreldre så lenge man gjør i dag. De fleste foreldre klarer oppgaven godt nok, men noen gjør ikke det, og da har de brukt opp den sjansen, og barnet bør få komme til noen som er motivert og som har ressursene som skal til for å være stabile foreldre i minst 20 år fremover. Det er nesten så barnevernet er mer lagt opp til å beskytte biologiske foreldre enn barna.

Det som er viktig for barn er ikke å få vokse opp hos sine biologiske foreldre, men å få vokse opp hos stabile foreldre som er til å stole på og som de kan knytte stabile og varige relasjoner til.

Noe av det mest fornuftige jeg noen gang har lest! Fullstendig oppsummering av hva jeg selv mener, så jeg signerer bare helhjertet.

[Mauser]

Opprinnelig lagt inn av Wix, her.

Sånn generelt står barnevernet i en vanskelig situasjon. Hvis en familie med barn har problemer skal de først bistå og hjelpe til i familien. Dvs at de må bli bestevenn med foreldrene, enten de nå er foreldre som "virker" eller ikke. Hvis de ser at det ikke fungerer må de plutselig være slemminger som tar barna fra foreldrene som de har slitt i årevis for å bli bestevenn med. Det er jo et svik. Og det er klart at foreldrene går til media med hvordan de tok barnet fra dem, og kanskje ikke klarte å hjelpe barna en gang. Og de har all mulighet til å fortelle sin opplevelse av saken, mens barnevernet har taushetsplikt og ikke kan fortelle sin versjon til media. Dette er med på å skape negativt inntrykk av barnevernet, som stort sett gjør så godt de kan.

Ja.

For å utdype litt mer: Barnevernet har i utgangspunktet ingen adgang til å sette inn nødvendige tiltak dersom foreldrene motsetter seg dette. Alt er i første omgang basert på samtykke fra foreldre (og barnet, når det er over 15).

Dersom situasjonen er så alvorlig at barnet må bort straks, kan det tas med tvang. I så fall må dette godkjennes av Fylkesnemnda i løpet av 48 timer. Ved mer langsiktige saker må saken frem for nemnda i løpet av seks uker. Hvis fristene ikke overholdes, eller nemnda er uenige i Barnevernets vurderinger, blir vedtaket opphevet og barnet må tilbakeføres umiddelbart. Merk: Det er Fylkesnemnda som fradømmer foreldre omsorgen for barna. Ikke barnevernet.

Det klassiske forløpet er bekymringsmeldinger fra barnehage, skole, naboer, slekt eller barnet selv, som utløser en undersøkelse. I mange tilfeller finner Barnevernet at det er grunnlag for å gå inn med tiltak. Noen ganger nekter foreldrene å gå med på dette, og hvis ikke saken er alvorlig nok til at man kan regne med å få nemda med på omsorgsovertakelse må Barnevernet trekke seg ut, selv om man VET at her er det omsorgssvikt så det holder. Dette er kanskje det som sliter mest på saksbehandlere i førstelinjetjenesten - å vite, men ikke kunne gripe inn.

Så går tiden, det kommer kanskje flere meldinger, eller kanskje ikke. Et av to skjer: Det smeller skikkelig i familien, og 'endelig' er omsorgssvikten grov nok til at barnet (eller nå gjerne ungdommen) kan tas med tvang. Da er han/hun gjerne så skadet at institusjon er eneste reelle alternativ. Eller (og dette skjer ofte!) - foreldrene som i sin tid nektet å ta i mot hjelp kommer trekkende med ungdommen til Barnevernet, og sier at de ikke vil han ham/henne hjemme lenger, de orker ikke mer av rus og utagerende atferd, og de forlanger at Barnevernet skal ta over.

I begge tilfeller er resultatet at Barnevernet griper inn for seint, fordi de ikke har lov til å gjøre det tidligere.