Utsagn i artikkel om at kvinner vil forsørges, fra Dagbladet

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Og når de gjør det, og sitter utbrente og punkterte og griner over at alt er for mye, så er det masse masse trøst og empati synlig på FP, merkelig nok. Men om man litt tidligere innser sin egen begrensning, og tilpasser livet og hverdagen slik at ting fungerer bedre, ja da er man bakstreversk og antifeminist og lat og er seg sitt ansvar lite bevisst og bør ta seg sammen og ikke leve i forrige århundre og sånt? Merkelig.

Tja, for min del så føler jeg det temmelig uhøflig å være noe annet enn grei til de som er utbrente og trenger trøst, selv om jeg egentlig mener at de bør sparke mannen i gang hjemme og fortsette å gå på jobb.

Men et poeng her er jo at om man kjenner på at hjem og jobb i kombinasjon er for mye, av forskjellige årsaker (være seg større belastninger enn andre, syk forelder, lang pendletid, nedsatt arbeidsevne etc) som jo en viss del av befolkningen gjør så vil en del av befolkningen redusere på jobb eller redusere på hjemmearbeidet.

Om man er en av dem som da velger å redusere på jobb så er det jo klart lurere både for en selv og samfunnet å være proaktiv og redusere fremfor å gå på en smell og bli sykemeldt. Men det som ofte er implisitt da er jo at for en kvinne så er det jobben man skal redusere på. Menn reduserer i større grad på hjemmearbeidet og setter jobb som pri 1.

Og det kan man jo tenke etter selv også, om det nå blir for mye en periode, hva er mest nærliggende, å spørre legen om sykemelding eller spørre partner om å få slippe å gjøre husarbeid?

Og hvorfor er det fortsatt i 2010 så stor forskjell på andel kvinner som heller reduserer jobb enn hva menn gjør? Det har jo med kjønnsroller å gjøre. Men det gjelder ikke alle kvinner altså. De fleste av oss prioriterer jobb fordi man har et felles forsørgeransvar, men det fordrer at man har en partner som gjør sin del hjemme.

Poenget er litt det: Er det finfint at det fortsatt er kvinner som tar mest ansvar hjemme og faller litt ut på jobbmarkedet, er det ønskelig at flere kvinner nedprioriterer jobb og flere menn nedprioriterer familie fremfor karriere i de tilfellene det blir for mye med begge deler og man må velge mellom de? Eller er det bedre for samfunnet, bedre for oppvoksende generasjoner at det er likt mellom kjønnene og det kan heller være litt mer etter hvilken personlighet hva man foretrekker.

Himmelen skal vite at det finnes mange eldre kvinner som angrer på at de ikke var mer delaktig i yrkeslivet og eldre menn som angrer på at de ikke så mer til barna sine.