Fra tynn/slank til overvektig

[Fibi]

Noen ganger går det så sakte og gradvis at det ikke merkes ordentlig før det er "for sent". Jeg har gått opp i rykk og napp siden jeg var 18, og "plutselig" er jeg en 95-kilos tredveåring.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

For de fleste av oss er det faktisk å ta seg sammen, men det betyr ikke at jeg ikke respekterer dem som sliter med spiseforstyrrelser. De fleste av oss er helt alminnelige bedagelige hverdagsmennesker som liker å late oss på sofaen, fremfor å lære oss den edle treningskunsten.

!

Jepp. Denne beskrivelsen passer på meg.

Opprinnelig lagt inn av Fibi, her.

Noen ganger går det så sakte og gradvis at det ikke merkes ordentlig før det er "for sent".

Akkurat. Jeg gikk opp 12 kg og trodde jeg hadde gått opp ca 2. Mitt varselssystem slo seg på da buksene i str. 42 ble for trange. Selv om jeg har erfaring med å "plutselig" ese ut selv, har jeg som HI lurt på hvorfor ikke varsellampene går på når man f.eks ikke finner klær på vanlige klesbutikker. Jeg tror at man i slike tilfeller snakker om problemer som er for store (og som ikke bare handler om "spise mindre- trene mer") til at man bare kan "ta seg sammen."

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

. Selv om jeg har erfaring med å "plutselig" ese ut selv, har jeg som HI lurt på hvorfor ikke varsellampene går på når man f.eks ikke finner klær på vanlige klesbutikker. Jeg tror at man i slike tilfeller snakker om problemer som er for store (og som ikke bare handler om "spise mindre- trene mer") til at man bare kan "ta seg sammen."

Nå kommer jeg sannsynligvis til å få hodet hogget av, men det handler jo om å ta seg sammen, også med 100 kg overvekt.
Det handler om å ta seg sammen når man kutter ut alkohol, narkotika eller shopping også, etter at man har fått hjelp til å se problemet i hvitøyet og fått mestringsstrategier. Man blir ikke rusfri uten å ta seg ganske kraftig sammen
Det finnes ingen vidundermedisin, det er beinhard jobbing. Jeg mener at slanking bør kvailifisere til sykmeld bla. fordi det er et fulltidsprosjekt som krever hele deg.

[Pappalille]

Jeg har vært normalvektig hele livet frem til jeg fikk en depresjon i 25-års alderen. Den ble "behandlet" med piller, og bare piller. Antidepressiva er ikke tingen om du trenger å "ta deg sammen" og "ville det".

Etter det ble det flere år med forskjellige piller som bidrar til å passivisere. Til slutt endte jeg opp på bunnivå og fikk endelig skikkelig hjelp. Så sitter kiloene der da, og etter mange år med å ta tak i og rette opp i og beintøff jobbing for å bedre mitt eget liv er det mindre "ville det" igjen i hodet mitt enn det som trengs for å gå ned 40 kg. Jeg tror det bedrer seg med litt tid, men det er sammensatt.

[Lisa]

Å snakke om overvekt og varsellamper når man bruker størrelse 42 og 44 er jo også ganske provoserende synes jeg da. Eller kanskje trist er mer rett ord ....
Nå så vi av den andre tråden at mange sliter med 60 kg overvekt, - mener man at str 42 er overvektig altså? Er ikke det den mest brukte størrelse her til lands? Jeg synes i alle fall ikke str 42 beskriver noen som overvektig, virkelig ikke. Om røde lamper lyser da så er det litt trist men meg om det, det er vel slik samfunnet har blitt i dag. Alle føler hva som er riktig vekt for seg selv, man at den mest vanlige kvinnestørrelsen her til lands skal bli kategorisert som overvektig er bare trist. Det er jo slik kvinneblader opererer også, kaller disse størrelsene for store ... de er jo faktisk ikke det en gang, de er jo fortsatt innenfor den normale skalaen.

Og bare så det er sagt, nei jeg blir ikke "sår" av å lese slikt fordi jeg rett og slett ikke er overvektig nok har jeg innsett etter den andre tråden.

Men ordtaket sin egen verste fiende og alt det der er jo fryktelig relevant for kvinner / kropp / stigmatisering og hvordan fedme generelt blir sett på i samfunnet. Det hjelper liksom ikke at vi definerer oss selv som overvektige når vi er str 42.