Barnehage fører til omsorgssvikt? (VG)

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Da pappa vokste opp på 50 og 60-tallet hadde han hjemmeværende mor, masse barn å leke med på dagtid og i det hele tatt det mange i dag forbinder med idyll. Men foreldrene hans brukte sjelden eller aldri tid på han og søsknene, moren hans var først og fremst husmor. Pappa lekte på jernbanelinjen, gikk på skøyter på tynn elveis og i det hele tatt, det er et under at han lever i dag. En lekekamerat av han ble aldri sju år.. det kan jo være noe å tenke på for de som sier at "vi overlevde da før også". Om pappa og hans søsken gjorde noe galt, da fikk de juling. En vanlig trussel var "om dere ikke oppfører dere, da finner far riskvisten da han kommer hjem."


Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg slettes ikke tror barn nødvendigvis hadde det bedre før. Forskjellen ligger nok mer i at barn før i større grad var noe man bare fikk, og det var ikke noe stort fokus på barns rettigheter, eller at de skulle følges opp. Selvfølgelig var det masse gode og omsorgsfulle foreldre også på den tiden, men jeg tror ikke at det var flere av dem enn hva det er i dag.

Jeg er enig med deg.
Og vi har jo også mer kunnskap om barn i dag, takket være fokuset på det. Og det fokuset kom vel samtidig som at man så at familiene forandret seg. Gjennom likestillingskampen og det som kan kalles the "aftermath" etter dette. Og som fortsatt pågår.

Jeg vokste opp på -70 tallet. Jeg husker godt hvordan kvinnene over hodet på meg diskuterte likestilling, hvordan diskusjonene gikk på det å være i jobb kontra hjemme, etc. Og jeg husker veldig godt hvor lite opptatt de faktisk var av oss barn. Mentalt, hvordan vi egentlig følte ting og tang, og hvordan det var i forhold til barnehage/dagmamma.
Jeg husker godt da fokuset begynte å komme på barn. Veldig mye i form av Trond Viggo Torgersen, faktisk.

Poenget er vel at en mellomting hadde vært idèelt? I mine øyne er det sånn.