Oppfordre jenter til å velge realfag?

Jeg tror like greit vi kan si det høyt: Ingeniørutdanningen er ikke spesielt gøy. Men yrket? Åh! det ersåkult!!! Det er bare så ufattelig kult! Du kan gjøre alt det m^2 sa og enda mye mer. Det er en ekstrem og himmelvid forskjell på utdanningen og yrket i ingeniørlivet vil jeg si.

[Mex]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg tror like greit vi kan si det høyt: Ingeniørutdanningen er ikke spesielt gøy. Men yrket? Åh! det ersåkult!!! Det er bare så ufattelig kult! Du kan gjøre alt det m^2 sa og enda mye mer. Det er en ekstrem og himmelvid forskjell på utdanningen og yrket i ingeniørlivet vil jeg si.

Jeg tror noen ingeniør jobber er råkule, men langt i fra alle. Jeg er ingeniør, har en helt grei jobb, men jeg lurer fortsatt i en alder av 31 år om det er dette jeg vil bli når jeg blir gammel..

[Harriet Vane]

Jeg synes det er litt patetisk (?) å skulle kreve trivsel og moro av alt man gjør. Ting blir jo moro når man er flink, så klart, men å skulle forlange at alt skal være så himla GØY fra første dag på studiet eller i ny jobb er litt bortskjemt, rett og slett.

Det er jo stort sett masse arbeid å studere, og det er masse arbeid å jobbe. Alle jobber er krevende, hvert på sitt vis. Det er krevende å være servitør, men krevende på en annen måte å jobbe i barnevernet, krevende på atter en annen måte å sitte på kontor, forske, stå i butikk eller jobbe i fjøset. Gøy blir det først når ting virkelig funker, når man er flink i jobben sin, når man jobber med flinke og inspirerende mennesker.

Jeg kjenner jeg blir litt trett, som det heter på pent bergensk, av folk som mener at trivsel er andres ansvar, at trivsel og moro er det primære/et krav og ikke en belønning for innsats.

Og der ble jeg hundre og ti år, ser jeg.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg synes det er litt patetisk (?) å skulle kreve trivsel og moro av alt man gjør. Ting blir jo moro når man er flink, så klart, men å skulle forlange at alt skal være så himla GØY fra første dag på studiet eller i ny jobb er litt bortskjemt, rett og slett.

Det er jo stort sett masse arbeid å studere, og det er masse arbeid å jobbe. Alle jobber er krevende, hvert på sitt vis. Det er krevende å være servitør, men krevende på en annen måte å jobbe i barnevernet, krevende på atter en annen måte å sitte på kontor, forske, stå i butikk eller jobbe i fjøset. Gøy blir det først når ting virkelig funker, når man er flink i jobben sin, når man jobber med flinke og inspirerende mennesker.

Jeg kjenner jeg blir litt trett, som det heter på pent bergensk, av folk som mener at trivsel er andres ansvar, at trivsel og moro er det primære/et krav og ikke en belønning for innsats.

Og der ble jeg hundre og ti år, ser jeg.

Jeg er forsåvidt enig med deg i det at man ikke akkurat kan forlange trivsel i det man studerer fra dag en. Det er ikke sånn sett noe mål at det skal være motivasjonen, men jeg tror likevel at man må ha LYST til å studere det man skal studere. Et eksempel er eksmannen min som vurderte å studere til sykepleier fordi det var så lett å få jobb etter endt utdanning, etter at jeg hadde spurt han litt om det å jobbe som sykepleier fant han fort ut at det ikke var noe for han og valgte en annen vei. Så om min sønn kommer hjem og sier at han har lyst til å bli psykolog, så gjerne for meg, på samme måte som at dersom han vil bli rørlegger så er det også helt fint.

[Blå]

Men, når man er så opptatt av at de skal velge selv? Jeg er enig i grunntanken, men problemet er at man har ikke særlig god oversikt over hverken hva fagene faktisk er, eller hva slags yrker man kan få med dem når man er 16 og begynner å ta disse valgene.

Når jeg sier at jeg vil oppfordre mine jenter til å ta realfag så mener jeg sånne ting som å ha realfag som en aktiv del i ting vi snakker om hjemme og å hjelpe dem til å forstå hva slags yrker man kan få dersom man velger realfag. Og at det ikke bare er forskolelærere og sykepleiere som arbeider med mennesker. FAktisk kan man arbeide med mennesker med de fleste utdanninger. For eksempel.

Jeg vet at jeg valgte min utdanning utelukkende ut fra interesse for fag og at jeg i ettertid ser at i forhold til det jeg jobber med, og liker å jobbe med, så hadde det egentlig vært nyttig med en annen utdanning. Det har gått bra med meg, men jeg tror på at det kan være nyttig å tenke like mye på hva man kan bli med den utdanningen man velger, som hvor interessant man synes selve faget er.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg synes det er litt patetisk (?) å skulle kreve trivsel og moro av alt man gjør. Ting blir jo moro når man er flink, så klart, men å skulle forlange at alt skal være så himla GØY fra første dag på studiet eller i ny jobb er litt bortskjemt, rett og slett.

Det er jo stort sett masse arbeid å studere, og det er masse arbeid å jobbe. Alle jobber er krevende, hvert på sitt vis. Det er krevende å være servitør, men krevende på en annen måte å jobbe i barnevernet, krevende på atter en annen måte å sitte på kontor, forske, stå i butikk eller jobbe i fjøset. Gøy blir det først når ting virkelig funker, når man er flink i jobben sin, når man jobber med flinke og inspirerende mennesker.

Jeg kjenner jeg blir litt trett, som det heter på pent bergensk, av folk som mener at trivsel er andres ansvar, at trivsel og moro er det primære/et krav og ikke en belønning for innsats.

Og der ble jeg hundre og ti år, ser jeg.

Hm?

Vel, en ting er å ikke forvente at hver dag skal være en fest og at det er alle andres ansvar, noe annet er ikke ta med i beregningen at man tilbringer aller mest tid på jobben, og om man gjør noe man intenst mistrives med, blir den tiden veldig lang og lite inspirerende for å ønske å få ting til å funke.

Det skader ikke å være litt obs på egen personlighet, gode sider og mindre gode sider når man vurderer yrkesvei. Om man får panikk og et intenst ønske om å hoppe ut av vinduet ved tanken på gjentagende, nøyaktig rutinearbeid dagen lang er for eksempel ikke regnskapsutdanning helt greia, og om man synes andre mennesker er et ork å forholde seg til er kanskje ikke medisin helt ypperlig.

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Hm?

Vel, en ting er å ikke forvente at hver dag skal være en fest og at det er alle andres ansvar, noe annet er ikke ta med i beregningen at man tilbringer aller mest tid på jobben, og om man gjør noe man intenst mistrives med, blir den tiden veldig lang og lite inspirerende for å ønske å få ting til å funke.

Det skader ikke å være litt obs på egen personlighet, gode sider og mindre gode sider når man vurderer yrkesvei. Om man får panikk og et intenst ønske om å hoppe ut av vinduet ved tanken på gjentagende, nøyaktig rutinearbeid dagen lang er for eksempel ikke regnskapsutdanning helt greia, og om man synes andre mennesker er et ork å forholde seg til er kanskje ikke medisin helt ypperlig.

Jeg er helt enig med både deg og HV. (Jeg synes ikke dere snakker mot hverandre.)

Selvsagt skal man sikte mot en jobb man vil ha interesse for. Man utdanner seg ikke til tannlege hvis man hater å ta på folk, blir kvalm av blod og lever og ånder for rørleggerfaget.

Men det er et nivå derfra til å velge en utdanning kun med tanke på at det er morsomt. Jobb er ikke bare gøy. Det er også meningen at man skal greie å forsørge seg, overhodet få seg en jobb og leve ok i mange år. Hjelper ingen verdens ting at det var artigere fester på idrettslinja hvis man var der for festenes del og ikke har sjans i havet til å noensinne livnære seg av utdannelsen sin.

Også er det helt ok å si at man velger et lavtlønnsyrke fordi man faktisk brenner for å jobbe med akkurat det. Men å utdanne seg til et lavtlønnsyrke for så å stå sjokkert over den lave lønna - det er snodig.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Men det er et nivå derfra til å velge en utdanning kun med tanke på at det er morsomt. Jobb er ikke bare gøy. Det er også meningen at man skal greie å forsørge seg, overhodet få seg en jobb og leve ok i mange år. Hjelper ingen verdens ting at det var artigere fester på idrettslinja hvis man var der for festenes del og ikke har sjans i havet til å noensinne livnære seg av utdannelsen sin.

Ja, men nå snakker du som om det er festene som er det morsomme og gøye ved utdanningen. Og sånn behøver det jo slett ikke være.

Innholdet i utdannelsen kan godt være morsom. Kaosteori! Gyroligninger! Vektorer og robotarmstyring, LaTeX, go-to-setninger (and I could go on, and on, and on...). Det er jo GØY!

[Cuyahoga]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg tror like greit vi kan si det høyt: Ingeniørutdanningen er ikke spesielt gøy. Men yrket? Åh! det ersåkult!!! Det er bare så ufattelig kult! Du kan gjøre alt det m^2 sa og enda mye mer. Det er en ekstrem og himmelvid forskjell på utdanningen og yrket i ingeniørlivet vil jeg si.

Er ikke ingeniørutdanningen gøy?

Seriøst, det var jo kjempegøy! Syntes ikke alle det? Jeg hadde og har inntrykk av at studentene trives og liker studiene sine veldig godt i alle fall.

[him]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg tror like greit vi kan si det høyt: Ingeniørutdanningen er ikke spesielt gøy.

På sivilingeniør er det gjerne folk som ikke festet på ungdomsskolen og ikke festet på allmennfag/gymnas/hva-det-nå-heter-nutildags ( ). Så TAR DE DEN HELT UT på høyere studier!!! Jeg har med skrekkblandet fryd studert de som studerer data løpe rundt i sentrum i badetøy og datautskrifter - med medbrakt saks i tilfelle noen vil klippe av noe mer. Og de som studerer maskin dytte skruer fremover med nesen cm for cm. Enten må de gjøre det fordi det er gøy, eller så er de drita - og da blir det jo gøy. Rebusløp, Åreturer og studentersamfunnet. Eller hva med å ro over elva i badekar? Norges særeste idretter samlet på ett brett - her i byen har det vært både amerikansk fotball og drilling. Jeg tror ikke de lider akkurat.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg tror like greit vi kan si det høyt: Ingeniørutdanningen er ikke spesielt gøy. Men yrket? Åh! det ersåkult!!! Det er bare så ufattelig kult! Du kan gjøre alt det m^2 sa og enda mye mer. Det er en ekstrem og himmelvid forskjell på utdanningen og yrket i ingeniørlivet vil jeg si.

Bare så det er sagt, atte jeg er ikke enig.
Jeg hadde 5 strålende år på universitetet (cand.scient-grad, ikke ingeniør da) og syntes det var utrolig morsomt med studiene.
Jeg mener, skriver programmer som regulerer laster som henger i vaiere under havet på et skip som ligger i store bølger (med både overflatebølger og større bevegelser i havet), som skal holde lasten i absolutt jevn høyde fra bunnen?!??!! Hæ??? Hvor gøy er ikke det?? Eller prøve å forstå hvorfor den $%& dingsen man har lagd på fysikklabben sier PANG istedet for å gjøre det den skal, og helst _når_ den skal det. Eller prøve å forstå n-dimensjonale rom og funksjoner som ikke fungerer som de skal, mens en eller annen drgradsstudent som synes synd på en prøver å fortelle om det som om det var det enkleste i hele verden. Eller diskutere med 3-4 andre, over noen-par øl om hvordan sporet blir seende ut, hvis man står ytterst på en roterende skive og går rett innover mot midten i en rett linje
Det var gøy å studere, jo.

Men der har jeg kanskje denne flaksen det er snakk om. Studiene, de jobbene jeg har hatt, det har vært knallgøy!!

[kokosbolle]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg tror like greit vi kan si det høyt: Ingeniørutdanningen er ikke spesielt gøy. Men yrket? Åh! det ersåkult!!! Det er bare så ufattelig kult! Du kan gjøre alt det m^2 sa og enda mye mer. Det er en ekstrem og himmelvid forskjell på utdanningen og yrket i ingeniørlivet vil jeg si.

Jeg likte utdanningen også jeg. Men det kan kanskje ha noe med å gjøre at jeg hadde sittet og støvet bort i to år med juss på forhånd. Noe av det første vi gjorde på ingeniørutdanningen var å støpe betong og å gå på befaring på byggeplass.